En kriger i suppen

Striden om forsvarets spesialstyrker har utviklet seg til en politisk farse. Men konflikten er ikke noe å le av. Under overflaten handler den om offiserer som stritter mot politisk styring, skriver John O. Egeland.

KRIGENS SMIL: Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og forsvarssjefen Harald Sunde under medaljeseremoni på Gardermoen militære flystasjon for de siste norske styrkene som har avsluttet sitt oppdrag i Faryab provins i Afghanistan 
Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
KRIGENS SMIL: Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og forsvarssjefen Harald Sunde under medaljeseremoni på Gardermoen militære flystasjon for de siste norske styrkene som har avsluttet sitt oppdrag i Faryab provins i Afghanistan Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpixVis mer
Kommentar

 FORSVARETS OPPGAVE er dypt alvorlig og breddfull av risiko. Like fullt skjer det imellom at det er klossmajorene som tar ledelsen. Les f.eks. denne setningen fra en reportasje i VG i dag: "Spesialstyrke-sjef Karl Egil Hanevik, som påstås å ha truet underordnede med telefonavlytting, hadde forsvarssjef Harald Sunde som forlover". Her er det kort vei mellom granatene: En toppoffiser som skal ha truet med ulovlig overvåking av kolleger, en forsvarssjef som ikke kjenner habilitetsreglene og en dyp konflikt som omfatter de aller spisseste delene av vårt militære apparat. Legg til en forsvarsminister som strever med å forklare hvorfor hun ikke fikk med seg innholdet i et varslerbrev hun innrømmer å ha lest. Pluss deretter på politiske krefter som vil utsette spørsmålet om sammenslåing av Marinejegerkommandoen (MJK) med Forsvarets spesialkommando (FSK) til over valget. Til sammen er dette oppskrift på en politisk suppe.

DESSVERRE ER BAKTEPPET mer alvorlig enn de forviklingene som nå brettes ut. Dypest sett er konflikten rundt spesialstyrkene uttrykk for en militær kultur som strever med å akseptere politisk styring. Gang på gang kommer interne konflikter til overflaten, og de handler som regel om sterk motstand mot endringer i forsvarets oppgaver og struktur. Forrige gang gjaldt det nedleggelsen av Heimevernets spesialavdeling HV-016 og enhetens plass i terrorberedskapen. Avdelingens befal og soldater ville ikke akseptere at landets terrorberedskap skulle sikres av politiets beredskapstropp og forsvarets spesialstyrker. Det ble truet med rettssak mot staten samtidig som det ble mobilisert politisk.

I NORGE ER DET TRADISJON for eksistensen av et spenningsfelt mellom offiserer og politikere. Dette går tilbake til mellomkrigstida da ulike regjeringer, men særlig Arbeiderpartiet, bygde ned forsvaret. En effekt av dette var utviklingen av en militær autonomi som ikke slo heldig ut da Tyskland invaderte Norge, slik det bl.a. er dokumentert av historikeren Lars Borgersrud. Etter krigen hadde selv forsvarsminister, og tidligere milorgsjef, Jens Chr. Hauge problemer med sine generaler. Mønsteret gjentar seg med jevne mellomrom.

EN DEL AV KONFLIKTEN er bygd inn i selve relasjonen mellom politikk og krigføring. Den ble klart formulert av den prøyssiske generalen og militærteoretikeren Karl von Clausewitz. Han definerte krigen som en fortsettelse av politikken med andre midler, og hevdet at det militære alltid måtte underordnes det politiske, og aldri bli et formål i seg selv. Men nettopp fordi krig er politikkens skarpe side, blir det så vanskelig å skille det militære fra det politiske. Når generaler gir råd, er anbefalingene ofte del av et underliggende politisk resonnement. Derfor er det aldri noen mangel på politiserende offiserer.

DRAGKAMPEN MELLOM politisk og militær styring er blitt forsterket av Norges aktive krigføring i fjerne områder som Balkan, Libya og Afghanistan. Parallelt med overgangen fra et invasjonsforsvar til et høyteknologisk innsatsforsvars, har sentrale krefter oppfordret til utvikling av en norsk krigerkultur. En sentral figur i denne prosessen har vært tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Denne krigerkulturen handler om at tidligere tiders soldatmoral, basert på forsvar av fedreland og folkestyre, må vike til fordel for en profesjonsbasert kultur, begrunnet i krigen selv. De sentrale dydene blir da lojalitet, mot, kunnskap, kameratskap og disiplin. Ingen steder står denne krigerkulturen sterkere enn i spesialstyrkene. Og det er organiseringen av disse den pågående konflikten handler om.

VI ER VITNE TIL AT grupper blant offiserene reiser seg mot forsvarssjef Harald Sunde og forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. General Sundes autoritet er vikende, og statsrådens oppførsel bærer preg av det samme. Hva verre er: Har de opprørske offiserene rett i at sjefen for spesialstyrkene truet med avlytting, sitter den militære og politiske forsvarsledelsen til halsen i problemer. Og det vil ikke akkurat hjelpe at Sunde utnevnte Karl Egil Hanevik til hans nåværende posisjon, til tross for nære personlige forbindelser.

SITUASJONEN SKRIKER etter en rask avklaring, både når det gjelder avlyttingssaken og organiseringen av spesialstyrkene. Samtidig må det politiske styringsgrepet om forsvaret bli fastere og mer tydelig. En norsk krigerkultur med svak forankring i samfunnets fellesverdier, er ikke det forsvaret landet trenger. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.