HJEM TIL BLOMSTER: Den tatariske sangeren Jamala kom hjem til Kiev i går. Foto: Vladimir Shtanko/Anadolu Agency/Scanpix
HJEM TIL BLOMSTER: Den tatariske sangeren Jamala kom hjem til Kiev i går. Foto: Vladimir Shtanko/Anadolu Agency/ScanpixVis mer

En Krim-historie

Dramaturgien var som laget av Hitchcock selv da Ukraina moste Russland på ydmykende vis i drømmenes mest glorete teater.

Meninger

Sosiale medier multipliserte nasjonale følelser. For som vi vet i Norge, så er ikke det viktigste å vinne, men å slå svenskene. Det var akkurat det den tatariske jazz-sangerinnen Jamala fra Ukraina gjorde i Stockholm lørdag kveld.

Sinnene kokte på sosiale medier i Russland. For hva gjorde en sang om krim-tararenes skjebne i Melodi Grand Prix? Jamala sang om sin egen oldemor som var en av de 240 000 tatarene som ble tvangsdeportert av Stalin i mai 1944. Alle tatarer fra Krim ble i prinsippet gjort til slaver, og sendt til Sentral-Asia, der de var overlatt til seg selv for å overleve eller dø - noe halvparten nettopp gjorde. Transporten var en kopi av den Hitler nettopp hadde måttet gi opp for Europas jøder. Den etniske rensingen av tatarene på Krim - og andre nasjonaliteter i Sovjetunionen som Stalin ikke stolte på - var i virkeligheten en fortsettelse av 2. Verdenskrig.

Krim har en lang historie i russisk og ukrainsk bevissthet. Det var her fyrst Vladimir kristnet middelalderriket Kiev Rus i 988. Han inntok Krim for å presse keiseren i Bysants til å la sin søster gifte seg med ham. Det var fra Krim de muslimske tatarene gjorde hærtokter inn i dagens Ukraina, og tok slaver - særlig blonde kvinner - som de solgte på de bysantiske og arabiske slavemarkedene. Det var her Katarina den stores elsker, general og statsminister, Grigorij Potemkin, erobret til sin herskerinne det han kalte «Vorten på Russlands nese». Det er her muslimer og kristne har sloss om dominans i mange hundre år. For Russland har Krim alltid vært strategisk viktig. Kontroll av Krim har betydd kontroll av Svartehavet. Kontroll av Krim har båret i seg håpet om en gang å ta tilbake Istanbul, og gjøre det til en kristen by, slik den en gang var, slik det var alle tsarers drøm etter erobreren Katarina den store.

Men så var det altså disse tatarene som bodde på Krim, bak de vakre klippene som styrter dramatisk ned i Svartehavet. Tatarene er en tyrkisk folkegruppe som kom til Krim på 1300-tallet. Krim-khanatet ble en del av det osmanske riket etter erobringen av Bysants i 1453. I mange hundre år foregikk det en kulturkamp der tatarene deltok, mellom det osmanske riket i sør, de ortodokse slaverne i nord, og de katolske polakkene og litauerne i nord og vest.

Etter den russiske erobringen av Krim på 1780-tallet, ble byene på krim internasjonale smeltedigler. Det har vært store både greske og italienske bosettinger på Krim. Det var først med Stalin i 1944 at Krim ble forsøkt russifisert, ved at tatarene ble jaget, og hovedsaklig russere flyttet inn. Også Krim og tatarene ble en del av Stalins nasjonalitetspolitikk, der nasjonale minoriteter skulle marginaliseres og russerne forfordeles.

Tatarens skjebne i eksil var brutal, og de første fikk ikke komme tilbake til Krim før under Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk etter 1985.  De kom hjem til det som i 1954 var blitt en del av sovjetisk Ukraina, fordi Stalins etterfølger, Nikita Khrustsjov, med et pennestrøk overførte Krim fra den russiske sovjetrepublikken til den ukrainske sovjetrepublikken, i det som var ment å være en vennlig gest i den evige kommunistiske harmoni. Men harmonien var overdrevet, i hvert fall for tatarene. Mange av dem kom hjem som teknisk sett okkupanter, fordi deres eiendommer fra før krigen var tatt over av russerne som hadde flyttet inn.

Deportasjonen - som ble politisk erkjent som et overgrep, men som i virkeligheten langt på vei var et folkemord - ble aldri kompensert. Mange tatarer måtte derfor leve som husokkupanter i eget land. Mange levde - og lever - juridisk sett ulovlig i sine hus. Derfor var tatarene livredde da den russiske presidenten Vladimir Putin annekterte Krim i mars 2014.

Det hadde de grunn til. Tatarenses aviser og radiokanaler er stengt av de lokale russiske makthaverne. Tatarene føler seg igjen marginalisert, menneskerettighetsforkjempere er fengslet, og Europarådet og andre uttrykker stor bekymring for tatarene situasjon på Krim etter den russiske annekteringen.

Det blir ingen endring av tatarenes situasjon med det første. Russland har ikke tatt Krim for å gi det fra seg. Derfor handler Jamalas sang både om «1944», slik tittelen sier, men også om 2014 og 2016. Derfor er koket på sosiale medier multiplisert. Takket være Melodi Drand Prix.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook