Jeg har behov for å komme med en bekjennelse. Unnskyld, mor, jeg har løyet. Jeg skulle aldri ha innbilt deg at jeg sitter i fengsel. Det er ikke sant. Sannheten må for en dag: Jeg lever – (han senker stemmen til en ru, hes hvisken) – av å skrive spenningslitteratur! Noen ganger føler jeg meg som en simpel strandkrabbe som burde be om tilgivelse for at jeg ikke er en hummer. Hah, snerrer de litterære gourmandene, du hører ikke hjemme i havet, din krabbejævel; det er altfor mange av dere, dere er simple, smakløse, uinteressante, og dere tar opp verdifull plass. Havet er for hummere!

Forsker Cecile Naper (Dagbladet, 16. mars) har undersøkt utlånsstatistikken for bibliotekene. Mens folk for femten år siden leste et bredt spekter av klassikere, foretrekker folk nå krim, spenning og underholdningslitteratur. Selv med min forslitte Sherlock Holmes-lupe klarer jeg – i motsetning til enkelte bekymrede kolleger – ikke å spore dannelsens og sivilisasjonens endelige forfall i statistikkens langsomme bølgeslag. Jo da, krim og underholdningslitteraturen er populær. Men det vil nok endre seg. Samtiden er ikke lik evigheten. Vår litteraturarv forsvinner neppe i et sort hull, slik Tove Nilsen frykter. Vi må ikke la oss forblinde av tall og forbannet statistikk. I stedet for å spørre hvordan vi skal få bokglade nordmenn til også å lese klassikere, settes historiens samlede litterære kanon opp mot underholdningslitteraturen. Hummerne versus strandkrabbene. Mangfold versus enfold. Dannelse versus dumhet.