En kriminell legende

Les Fredrik Wandrups intervju med Maj Sjöwall.

I dag ble det kjent at krimdronningen Maj Sjöwall kommer til Litteraturfestivalen på Lillehammer. Dagbladets Fredrik Wandrup møtte Maj Sjöwall i Stockholm før jul, i forbindelse med at bøkene om Martin Beck kom ut i ny, norsk utgave. Dette intervjuet stod på trykk i Dagbladet 7. desember i fjor.

Hvor ble det av Maj Sjöwall? Den kvinnelige halvdelen av forfatterparet Sjöwall og Wahlöö - som fra 1965 til 1975 skrev ti romaner som rystet det moderne Sverige? Ti bøker som endret kriminallitteraturen - ikke bare i Norden, men i hele den vestlige verden.

Tidlig på 1960-tallet bestemte Maj Sjöwall og Per Wahlöö seg for å skrive ti bøker. Det klarte de - men rett etter at den siste, «Terroristene», ble utgitt, døde Per Wahlöö. Det ble fryktelig stille. Inntil Martin Beck etter hvert dukket opp på film, spilt av minst seks forskjellige skuespillere både i Sverige, Ungarn og USA.

Men til tross for Keve Hjelm, Carl Gustav Lindstedt, Gösta Ekman, Peter Haber, Walter Matthau og Derek Jacobi: Martin Beck fungerer aller best som romanfigur, slik en generasjon norske lesere lærte ham å kjenne gjennom Gyldendals svarte serie.

- Vi brukte undertittelen «roman om en forbrytelse» på alle bøkene. Men dette var ingen henvisning til de som brøt loven. Den forbrytelsen vi hadde i tankene, var den som ble begått av det svenske sosialdemokratiet. Det sviktet fullstendig midt på 1960-tallet. Ideen om «folkhemmet» ble i større og større grad avløst av kapitalisme. Det er det sviket bøkene handler om, sier Maj Sjöwall.

Den som har trodd at Sjöwall er blitt styrtrik på romanserien om Martin Beck med tilhørende filmherligheter, tar grundig feil. Maj Sjöwall bor i en et roms leilighet på Söder i Stockholm. Hun lever alt annet enn et luksusliv.

- Folk har helt andre typer forlagskontrakter i dag, sier hun. - Vi var ikke så bevisste på disse tingene. Vi hadde ingen agenter, vi gjorde som forlaget sa. Om bøkene blir filmet aldri så mye, kommer det overhodet ikke meg til gode. Jeg har aldri hatt råd til å kjøpe en bil eller en sommerstue. Men jeg har overlevd på forfatterskapet i 40 år.

Vi møter Maj Sjöwall på hennes arbeidssted rett ved hjemmet, et atelier der hun oversetter bøker - blant annet har hun oversatt alle Anne Holts romaner til svensk. Omgivelsene er vakre, en innebygd gårdsplass omgitt av teglstensbygninger fra 1700-tallet.

TAUS RONNING: Den svenske forfatteren Maj Sjöwall har ikke latt høre så mye fra seg siden hun og ektemannen Per Wahlöö avsluttet fortellingene om Martin Beck for over 30 år siden. Hun er heller ikke blitt rik på sitt forfatterskap. Foto: Olle Sporrong
TAUS RONNING: Den svenske forfatteren Maj Sjöwall har ikke latt høre så mye fra seg siden hun og ektemannen Per Wahlöö avsluttet fortellingene om Martin Beck for over 30 år siden. Hun er heller ikke blitt rik på sitt forfatterskap. Foto: Olle Sporrong Vis mer

Like vakkert ser det ikke ut i Klarakvarteret, der Sjöwall vokste opp. Hennes far drev et hotell i det som den gang var det gamle Stockholm.

- Klarakvarteret var Stockholms kulturelle hjerte. Men alt sammen ble revet. Av min barndoms hjembygd fins ingenting igjen, sier Maj Sjöwall. - I stedet bygde man opp et betonghelvete. Sergels Torg og Stureplan ble symboler på et gigantisk forfall.

- Er det riktig at både du og Wahlöö hver for dere hadde hatt ideen til denne romanserien?

- Vi jobbet begge på samme forlag i sentrum og gikk på de samme skjenkestedene. Særlig et sted som het Tännstopet. Der ble vi ofte sittende i lange samtaler om blant annet kriminalromanen. Populære svenske forfattere som Stieg Trenter og Maria Lang skrev først og fremst fra borgerlige miljøer og overklasse. Vi hadde begge tenkt at den kunne brukes til noe annet. Vi var medlemmer av kommunistpartiet og var meget radikale. Kanskje kunne kriminalromanen brukes politisk?

- Hvordan fant dere på å jobbe sammen? - I 1962 begynte Pelle - vi kalte ham bare det - på romanen «Uppdraget». Mens han skrev, lot han det stå igjen en blank side her og der. Den var det opp til meg å fylle ut. Det fungerte. Så en dag reiste vi på Göta Kanal. Vi la merke til en ung, amerikansk turist som var spesielt vakker. Pelle holdt spesielt godt øye med henne. Jeg bestemte meg der og da for at hun skulle bli vårt første mordoffer.

- Du ønsket å ta livet av henne? - Jada, av ren sjalusi. Hun ble drept i den første romanen vi skrev sammen, «Roseanna».

- Planla dere fra starten å skrive ti romaner? - Ja, men vi planla ikke i detalj hva hver bok skulle handle om. Men vi ville at de skulle skildre et politikollektiv. Dessuten la vi inn visse dokumentariske innslag og fakta, demonstrasjoner mot Vietnamkrigen, rivingen av de gamle kvarterene og så videre. Vi ville vise hvordan samfunnet endret seg i denne perioden, hvordan politiet ble mer voldelig og mer militarisert.

- Hvordan fungerte skrivesamarbeidet mellom deg og Wahlöö?

- Til å begynne med brukte vi lang tid. Vi måtte finne et språk vi begge kunne bruke. En felles stil. Vi samtalte oss fram til en intrige. Vi ville at bøkene skulle være lettleste, men ikke altfor enkle. Vi var dessuten ute etter at kritikken vår skulle komme klart fram uten at det ødela historiene. Bøkene handlet om endringer i kriminaliteten. På denne tida var narkotika noe nytt. Bankran var ikke vanlig. Grensene var ikke åpne i Europa. Men i Sverige foregikk det en forråing. Jeg husker vi bodde i København en periode. Der hadde de slike uskyldige postbud med røde jakker. De gikk omkring med masse penger i en tjukk veske og delte ut trygd til gamle mennesker. Jeg husker jeg tenkte at det ville aldri gå i Sverige.

- Var en uskyld i ferd med å gå tapt? - Absolutt. Bortsett fra frykten for atombomba, var 1950-tallet en ganske håpefull tid. Man trodde på framtida. Våre bøker skildrer nedturen gjennom motsetninger mellom høy og lav, rik og fattig, makt og avmakt. Vi hadde lest Georges Simenon, Dashiell Hammett og Raymond Chandler. Og den norske forfatteren Stein Riverton. Vi visste hva sjangeren krevde. Vi arbeidet utmerket sammen. Vi var jo et par og kunne arbeide når som helst. Mye skrev vi om natta, mens barna sov.

- Hadde dere noen forbilder når det gjaldt politikollektivet, for eksempel amerikaneren Ed McBain?

- Vi hadde ikke lest ham da vi startet. Men et par år seinere oversatte vi et par av hans bøker til svensk. Jeg vet at han var forbannet fordi han trodde vi hadde stjålet hans idé. Men det stemmer ikke. Jeg tror snarere at dette var en sjanger som lå i tiden.

- Studerte dere politiarbeid? - Det var umulig for oss å slippe til i politihuset for å følge politiets arbeid - slik for eksempel Liza Marklund har fått anledning til. Politisjefen den gangen, Carl Persson, barrikaderte seg og nektet å snakke med verken presse eller forfattere. Da han ble spurt om han hadde lest våre bøker, svarte han at det kunne ikke falle ham inn, for de var både kjedelige og urealistiske. Men Pelle hadde vært kriminalreporter og hadde en viss peiling. Resten gjettet vi oss til. Det viktigste for oss var å gjøre politifolkene, Martin Beck, Lennart Kollberg og de andre, til levende og troverdige skikkelser. Vi trengte også en opprørsk figur, og det ble Gunnvald Larsson. Hadde han eksistert i virkeligheten, ville han trolig fått sparken.

- Det fins ingen kvinnelige politifolk? Bare kvinnelige ofre. - På den tida var det ytterst få kvinner som jobbet i politiet. Jeg husker at jeg ble pågrepet en gang jeg drev research og forsøkte å ta meg inn på militært område. Jeg måtte kjøres til hovedkvarteret for at de skulle finne en kvinne som kunne ransake meg. Hun jobbet egentlig på et kontor. En gang snek jeg meg inn i politihuset og stjal noen rapporteringsskjemaer. Slik fikk vi vite hvordan de så ut.

- Ble dere overvåket?
- Helt sikkert. Sikkerhetspolitifolkene var lette å kjenne igjen. Vi gjør narr av dem i bøkene våre.

- Dere var kritiske til Sverige på 1960- og 1970-tallet. Hva synes du om tilstanden i dag?

- Den er helt uvirkelig. Markedet har tatt fullstendig over. Jeg synes synd på mine barnebarn som må vokse opp i dette vanvittige konsumsamfunnet. Hadde Pelle vært her og sett utviklingen, ville han knapt trodd det han opplevde. Men jeg er glad bøkene kommer ut på ny. Det betyr at de har en verdi som er mer verdt enn millioner av kroner.