En kritikers bekjennelser

Denne høsten leser jeg én roman, ikke tjue, og er lykkelig for det. Å drikke kaffe med en litteraturkritiker på denne tida av året er en selsom og trist opplevelse. Blodskutte øyne. Dårlig samvittighet. Tynget av ansvar. Hele den nye norske litteraturen hviler på hans skuldrer, og egentlig er tankene hans et helt annet sted. Jeg synes synd på ham, jeg gjør det. Bunken av bøker blir bare større, skjegget blir lengre, illusjonene færre, og bokhøsten tar aldri slutt.

Den stakkars litteraturkritikeren hutrer i høstkulda, varmer fingrene på kaffekoppen og stirrer i taket. Det er ikke lenger mulig å få kontakt med ham. Han tenker på litteraturanmeldelsene sine: Er det noen som legger merke til litteraturanmeldelsene mine? tenker han.

· · Jeg forsøker å få i gang en samtale. Jeg kjenner ham godt, altfor godt, og vet at nå er han i sin egen verden. Nå snakker han med seg selv. Lavt, febrilt og usammenhengende snakker litteraturkritikeren om den språklige kraften som beveger seg som bølger gjennom teksten i et hav av forliste metaforer ... og videre: At dette er et modernistisk prosjekt som overgår ethvert annet modernistisk prosjekt, et mesterstykke, sier jeg, som ikke bare vitner om boblende fortellerglede, men også et ønske om å trenge inn under overflaten, se smerten i hvitøyet, rett og slett det ubehaget jeg, som leser, kjente da jeg leste denne boka ... (Psssst: Om du vil vite sannheten så har jeg det ikke særlig bra, min ektefelle bedrar meg, ungene holder ikke fred, jeg skjønner ingen ting av denne boka, kan ikke noen ta meg med vekk herfra, gi meg en whisky, legge et rutete pledd over føttene mine, og slå av lyset. Jeg vil se «Gudfaren» på video, nå!) ... og forfatterens hensynsløse lek med andre litterære sjangere, viljen til å utforske språket, ja, finne et motspråk om du vil, en alternativ offentlighet, at noen endelig tar et oppgjør med det forferdelige og fordummende medieflimmeret vi utsettes for dag etter dag etter dag, jeg behøver ikke å sitere Derrida, det holder å vise til Deleuze, men alt dette er, til sjuende og sist, selvfølgeligheter, likevel våger jeg påstanden: En ny Knut Hamsun har debutert i høst!

Skal vi si terningkast seks?

· · Jeg har også vært litteraturkritiker med blodskutte øyne, enda mer blodskutte formuleringer i hodet, bunker av nye bøker på pulten min, og et altfor langt skjegg som jeg har snublet i på vei til jobb. Men ikke i høst. Denne høsten har jeg fri. Denne høsten leser jeg én (1) roman, ikke tjue, og er lykkelig for det. Jeg begynte å lese den i august, og har ikke tenkt å legge den fra meg før til neste år en gang. Det er Tolstojs «Anna Karenina». Bokhøsten er fulkommen for min del. Litterære mesterverker har jo den egenskapen ved seg at man sitter igjen med en følelse av å være den aller første leseren.

· · Men min venn, litteraturkritikeren, vil ikke høre om «Anna Karenina». Han skal på litteraturseminar. Han skal bare drikke opp kaffen sin først, samle sammen de hvite arkene som flyter utover bordet og løpe av gårde. Han skal snakke i førtifem minutter, tror han, og tittelen på foredraget hans er: «Subjekt eller objekt: Et feministisk perspektiv». Muligens holdt han dette foredraget i forrige uke, han vet ikke sikkert. Han kan like gjerne snakke rundt temaet: «Kritikkens elendighet: Mote eller myte!» Eller: «Hvorfor jeg foretrekker Proust framfor Joyce eller Joyce framfor Proust eller avviser hele problemstillingen».

· · Han må av gårde. I motsetning til meg har han det travelt. Jeg ønsker ham lykke til med foredraget og han sier ja ja ja ja ja. Jeg sier jeg håper du finner et motspråk du også. Tja, sier han. Jeg sier det går nok bra til slutt skal du se. Mmmm, sier han. Jeg sier: «Alle lykkelige familier likner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelige på sin egen måte.» Det har du jammen rett i, sier litteraturkritikeren og går sin vei.