En kultur som ikke må gå tapt

I diskusjonen omkring den forestående nedleggelsen av Universitetsforlaget er det få som har viet oppmerksomhet til den kjensgjerning at dette forlaget, som det eneste i landet, er bærer av en kultur som nasjonen ikke har råd til å miste.

En nøktern og usentimental analyse vil vise at Aschehoug og Gyldendal nok kan overta deler av forlagsvirksomheten, som for eksempel deler av den generelle litteraturen, skolebøkene for grunnskolen og den videregående skolen. Dessuten kan de to forlagshusene på Sehesteds plass lett fange inn de mest lønnsomme delene av den brede fagbokviften på universitets- og høyskolenivå og de lærebøkene som er nært knyttet til slike utgivelser.

  • Det finnes etter hvert god kunnskap og tradisjon for slike utgivelser på Sehesteds plass, og her er gode penger å tjene, ikke minst når en skarp konkurrent er fortært, og de mest fruktbare utgivelsesfeltene lagt inn under storgodset.

Imidlertid er det vitale deler av forlagsdriften til Universitetsforlaget som Aschehoug og Gyldendal aldri vil ha kompetanse til og kultur for å utvikle videre. Det er bare Universitetsforlaget som har pleid en intim nærhet til og hatt en løpende samtale med forskningsmiljøene. Forlaget har kunnet vegetere på det gjæringsstoffet som holder liv i forskning, granskning og vitenskapelig produksjon, og hatt langsiktige kulturelle mål med sin virksomhet. En vital inspirasjon til kreativiteten i forskningsmiljøene ligger jo i den kjensgjerning at forskeren har utsikter til å se deler av tankevirksomheten sin på trykk for et allment publikum, uten at han av den grunn må skjele til utsiktene til å lage en lærebok som kan gi ham og forlaget fortjeneste. En slik inspirasjon har Universitetsforlaget gitt, dessuten er logoen med de greske søylene også et treffende symbol på den bærende tradisjonen forlaget representerer.

  • Legger man ned forlaget, dreper man det gjæringsstoffet som til nå er ført videre fra tiår til tiår, men som forlagets egne folk dessverre har vært altfor lite flinke til å bevisstgjøre offentligheten om.

Både William Nygaard og Geir Mork vet at de to forlagshusene de representerer, ikke vil makte å videreutvikle denne livsviktige delen av norsk forlagsvirksomhet. Jeg håper og tror at de begge har kulturelt gangsyn, og dessuten anstendighet og ansvarsfølelse nok, til å innse at denne kulturen plikter de å gi vekstvilkår, også i framtida.

  • Universitetsforlaget i sin nåværende støpning vil forsvinne. Men sentrale universitetskulturelle deler av virksomheten bør leve videre i et universitetsforlag av mindre format. Et slikt forlag blir en kjerneforlegger for forskningslitteratur, for faglitteratur som ikke er naturlig knyttet til de tunge delene av undervisningslitteraturen, og for ikke-kommersiell undervisningslitteratur innenfor fagområder som er unlønnsomme, men like fullt viktige å pleie. Det nye Universitetsforlaget må altså ha som forretningsidé at det skal verne om, utvikle og bringe ut den spennende, vitale, men sårbare forsknings- og faglitteraturen, også den som ikke gir avleggere i form av undervisningslitteratur. Denne trenger vi i bibliotekene, vi trenger den som nasjonens hjernekraft.

Ja, etter mitt syn er store deler av de støtteordningene og de unntakene fra konkurranselovgivning og andre regelverk som forlagsbransjen er tilgodesett med, legitimert ved en slik utgivelsesprofil. Derfor kan ikke Nygaard og Mork gravlegge en slik virksomhet uten at det får følger for den bokpolitikken som drives her i landet. Er det fritt fram for renspikket lønnsomhetstenkning, får Konkurransetilsynet og andre myndigheter trekke konsekvensene av at forlagene ikke opprettholder forutsetningene for at de får særbehandling i forhold til andre næringsgrener.

  • Jeg regner med at William Nygaard og Geir Mork, som de ansvarlige kulturforleggere de er, forstår dette. De vet at universitetet har sin egen livsstil, som de ikke kan gi livsvilkår i de miljøene som deres egne mange forlag har utviklet. Langt mer enn Universitetsforlaget står på spill: Gyldendals glans, Aschehougs ære, bokforleggeriets anstendighet og ikke minst: den intellektuelle kulturs vekstvilkår i Norge. Det er ennå tid til å handle fornuftig.