En kulturell revolusjon fyller 30

DET ER I DAG nøyaktig 30 år siden Sex Pistols hadde sin første konsertopptreden i London. Denne datoen i 1975 duger bra til å tidfeste punkens fødsel. Beretningene om punkens tilblivelse gir et fascinerende innblikk i kulturelt entrepenørskap. I det etter hvert store tilfanget av litteratur om punkens kulturhistorie er det to bøker som særlig utmerker seg. Den første av disse kom i 1991 og tar for seg utviklingshistorien til Sex Pistols (Jon Savage: «Englands Dreaming: Sex Pistols and Punk Rock»). Den andre kom først i fjor og undersøker utviklingshistorien til The Clash (Pat Gilbert: «Passion is a Fashion: The Real Story of The Clash»). I 1975 var England i forfall. Det var streiker og uro, arbeidsløsheten var gigantisk og nasjonaløkonomien i ulage. I et butikklokale i Londons Kings Road hadde den kunstutdannende Malcolm McLaren siden 1971 virket i samarbeid med motedesigneren Vivienne Westwood. De hadde markert seg med innovative og eksentriske designkonsepter. I 1975 hadde butikken navnet Sex, og den annonserte for «Specialists in rubberwear, glamourwear and stagewear». Både fetisjister og rockestjerner handlet hos dem. McLaren ville utvide virksomheten fra klær til også å omfatte roc\'n\'roll. Fra kretsen rundt butikken og dens jukeboks dro han i gang fire unge menn som fikk navnet Sex Pistols.

DE FIRE DEBUTERTE den 6. november 1975. De varmet opp for bandet Bazooka Joe på St. Martins kunstskole. Medlemmene i Bazooka Joe mente Sex Pistols var det jævligste de hadde hørt. Svaret de fikk var «So what?». Sex Pistols ignorerte de vanlige ambisjonene om å skulle være flinke og bli likt. Dette var en sentral del av det statement som deres opptreden handlet om. Jon Savage påpeker at holdingen som bandet hadde, ble opplevd som en katalysator for noe helt nytt. Publikum reagerte sterkt, enten med total forakt eller med total hengivelse. Innsidere i miljøet mener at McLaren etter denne konserten skjønte hva han hadde mellom hendene. Det var en potensielt revolusjonerende kraft. McLaren ble manager for Sex Pistols, og vennen Bernie Rhodes ble manager for The Clash. Rollene til McLaren og Rhodes er et av de mest omstridte punktene i litteraturen om punkens tilblivelse. I bøkene til både Savage og Gilbert blir de gitt avgjørende betydning. Mangerne satte sammen sine respektive band etter mønster fra den tidens mest kjente boy-band, Bay City Rollers. Men de hadde definitivt sin egen originale vri med utgangspunkt i hva slags kulturelt felt de opererte i.Malcom McLaren hadde ingen langsiktig visjon. Prosjektet var fundert i hans egen kunstskolebakgrunn og hans reise til det revolusjonsmerkede Paris i 1968. Her ble han introdusert til situasjonistene , en kunstnerbevegelse drevet som et politisk parti av lederen Guy Debord. Målet var å få i gang revolusjonære prosesser i det kulturelle liv. De produserte aksjoner og slagord av typen «Vær realistisk, krev det umulige». Fyrt opp på dette tankegodset og med en sterkt tro på roc\'n\'rollens omveltende kraft satte McLaren i gang sitt virke i Londons kulturelle undergrunn.

PLATESELSKAPENE fanget raskt opp at noe var på gang og EMI signerte Sex Pistols. Gruppa deltok i et TV-show i desember 1976 og ble grundig skandalisert etter at de forulempet programlederen Bill Grundy. Plateselskapene kom og gikk og McLaren cashet inn store forskudd fra dem alle. Med utsøkt sans for timing ga de ut den sjikanøse «God Save the Queen» sommeren 1977. Hele landet sto i blomst av bannere som feiret dronningens 25-årsjubilelum på tronen. McLaren leide inn sin kunstskolevenn Jamie Reid til å lage en visuell profil på markedsføringen inspirert av situasjonistbevegelsen. Det gikk i trusselbrevtypografi og stygge herjinger med dronningens portrett. Plateindustrien ble nervøs for sin skjøre anseelse som en pålitelig næring. Et av tiltakene de satte inn var å nulle ut andreplassen på den offisielle hitlisten dit den fengende majestetsfornærmelsen hadde klatret. Den høye listeplasseringen var sensurert. For McLaren var dette «Cash from chaos» og aksjonistkunst i storformat. Men Sex Pistols som skapende utøvere ble paralysert og kollapset i januar 1978. Bernie Rhodes som var manager for The Clash hadde, en mer langsiktig strategi for sitt virke. Han bidro sammen med den heltidsengasjerte spindoktoren Kosmo Vinyl til å bygge opp gruppa som et kreativt og kompetent band med en sterk musikalsk ryggrad, og med et politisk engasjement. Et nøkkelpunkt i Pat Gilberts bok om The Clash er tilblivelsen av deres hovedverk, London Calling. De kjempet en lang kamp med plateselskapet CBS for å få den gitt ut som dobbelt LP til prisen av en enkel. De ville ikke spekulere i sine unge fans, og gikk med på drastiske reduksjoner i egen fortjeneste. Det samme skjedde med trippelalbumet «Sandinista». Og etter hver konsert gjennom hele karrieren brukte bandet flere timer til å snakke med sine fans backstage. Men noen vanlige «lads» var de aldri. The Clash var et meget stilbevisst band og kledde seg opp inspirert av både geriljasoldater og urbane smågangstere. De ble stjerner gjennom sosialt engasjement, revolusjonsromantikk og en unik evne til å sette sammen ulike musikalske impulser til et enhetlig konsept.

DET ER BARE de to første albumene til The Clash som har et sonisk uttrykk tradisjonelt forbundet med punk. Sammen med Sex Pistols, eneste album, «Never Mind the Bollocks», fremstår de i dag som sterke historiske dokumenter. Der ligger også en viktig fascinasjon for dagens lytter; at disse gruppene i sin samtid preget av symfonisk og pretensiøs rock skapte et så brutalt og snerrende frekt uttrykk. Sett i sin kontekst representerer utgivelsene en inspirerende tilgang til innovasjon og nyskaping. For Clash var både «London Calling» fra 1979 og de påfølgende utgivelsene fram til Combat Rock i 1982 preget av et stort musikalsk spekter. De kombinerte roc\'n\'roll, reggae og hip-hop. Innslag av jazz finnes også, og tekstmessig var de politisk skarpe og velformulerte. Dette gjør et album som London Calling til en klassiker som gir stor lytteglede også i dag. I tilfellet Sex Pistols er det for dagens lytter viktig å se deres historie ut over bandets egen virketid. For to år siden kom det ut en samling som rekonstruerer en av deres viktigste inspirasjonskilder; jukeboksen hos McLaren og Westwood i Kings Road. Samlingen bærer tittelen «Sex: Too Fast To Live, Too Young To Die» og består hovedsakelig av energisk og vill amerikansk rock og rockabilly fra 1960-tallet. I denne samlingen opplever vi rockens klassiske uttrykk som uslitelig. Her er det potensiale til forsatt å kunne inspirere nye generasjoner til nytolkning og gi kulturentrepenører muligheter til «cash from chaos».