En kulturpolitisk skandale

Svein Krøvel kommenterer Ullmann-saken.

DUKKEHJEM-SAKEN: Tildragelsene rundt Liv Ullmanns «Dukkehjem» er nå blitt så mange og forskjelligartede at jeg ikke klarer sitte stille lenger. Med fare for å bli beskyldt for å snakke for min syke mor, kjenner jeg likevel at litt trykk må ut av ballongen, om det så bare er min egen ballong. At Liv Ullmann stanses i å produsere sitt «Dukkehjem» er og blir en kulturpolitisk skandale. Det utillatelige skjer mens vi alle sitter og ser på.

Manus er trofast og strålende. Trofast overfor Ibsens originalverk. Dette kan muligens falle enkelte tungt for brystet. Og hvis trofasthet mot et originalverk føres i margen som en anke mot prosjektet, mener jeg det blir sekterisk og at det faller på sin egen urimelighet. Ibsen har uomtvistelig sin styrke i det universelle og relativt tidløse. Storartede verdensskuespillere har gitt sitt ja. Finansiører ute sitter og venter på at den selvfølgelige første skjerv kommer fra Livs og Ibsens eget land. Naturlig nok.

INTERNASJONAL filmfinansiering fungerer idag gjennom at pengene så og si til enhver tid svever i luften, mens «alle» venter på at stjernene, via sine agenter skal signalisere sin deltakelse. Dette er det store smertepunktet for de som arbeider med finansiering, blant annet fordi agenter og skuespillere ikke bestandig er enige om hvilken vei som er mest karrierefremmende. Skuespillere vil gjerne velge begavete regissører, agenter ikke nødvendigvis det samme. For å prøve å lage en lang historie kort: I det øyeblikk man får sine høyt ønskede skuespilleres - ja, da må man smi! Og da er det vanligvis heller ikke uoverkommelig vanskelig å legge penger på bordet, selv til store prosjekter.

Liv hadde skuespillerne. Insitamentet som når de eksterne, unorske finansører er urovekkende, og skaper tvil. Filmfondet sier NEI til å innvilge startkapital til Livs prosjekt. Liv «klarer» ikke å skaffe penger hjemme. Ute i verden er dette oppsiktsvekkende og uforståelig! Det oppstår en usunn tvil i prosjektets grunnmur, og byggverket smuldrer.

MAN KAN selvfølgelig påstå at problemet ligger i konsulentsystemet som Filmfondet er bygget over og rundt, og det er delvis riktig, ettersom overprøvingssystemer vel ikke finnes. Styret i Norsk filmfond hadde teoretisk kunnet overprøve konsulentene. Dette er knapt tenkelig. Stein Slyngstad, som institusjonens leder kan sikkert både se, føle og forstå dette som for nordmenn flest fortoner seg som en skandale, men har ingen hjemmel for å gripe inn! Prosjektet er også så stort, at å reise halvparten av kapitalen selv, og på den måten påberope seg 50% støtte, ikke er en realistisk mulighet for produsent. Siden vi ikke har et eksisterende system som kan fange opp et så unikt prosjekt som dette, og sannsynligvis heller ikke klarer å etablere et på nødvendig kort tid, blir det helt imperativt at høyere instanser griper inn og gjør en ekstraordinær bevilgning. Over hodet på konsulentene om nødvendig. Og slår et slag for at kunst må kunne lages på tross av at de tilsatte ingeniørene ikke øyner den legitime formelle struktur, og at et kultursyn skal få vinne over personlig smak, og det man kan kalle synsing.

NEI TAKK:  Det er en kulturpolitisk skandale at Liv Ullmann har fått nei fra Filmfondet til sin storstilte filmatisering av Ibsens «Et dukkehjem», mener Svein Krøvel. Foto: Kurt Torger Pedersen
NEI TAKK: Det er en kulturpolitisk skandale at Liv Ullmann har fått nei fra Filmfondet til sin storstilte filmatisering av Ibsens «Et dukkehjem», mener Svein Krøvel. Foto: Kurt Torger Pedersen Vis mer