Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En kur for alt

The Cure viser hvilke uslitelige kvaliteter det er i deres materiale, mener Dagbladets anmelder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Som ingen andre rockeband de siste 20 åra har The Cure mestret å kommunisere både gjennom essensielle album og poengterte, uforglemmelige singler.

Album som «Disintegration» (1989) og fjorårets sørgelig oversette «Bloodflowers» er mentale tilstander av fremmedgjøring og fortvilelse man synker ned i.

Et skjørt punkt

I singelformatet har de gjennom to tiår truffet melodisk og følelsesmessig blink: et skjørt punkt midt imellom pur lykke og bunnløs ulykkelighet. Låter som «Close To Me», «The Lovecats», «Just Like Heaven» og «Lullaby» er selve lydsporet til en miserabel forelskelse med en fullkommen utgang.

«Greatest Hits» er Cures tredje singelsamling. Sju av låtene finnes på «Staring At The Sea: The Singles» (1986), og de ni neste er å høre «Galore» (1997). Hits er et slags kompromiss mellom de to, med de mest opplagte hitene, fra «Boys Don't Cry» gitt ut i juni 79, via «Let's Go To Bed» (1982), «Love Song» (1989), «Friday I'm In Love» (1992) og gledelig nok også «Wrong Number» (1997).

Introduksjon

Cure har langt mer enn 16 essensielle singler. Derfor anbefales et kjøp av både «Staring At The Sea» og «Galore», men Hits er både en bra oppsummering for gamle fans og en fyllestgjørende introduksjon for nye fans. I tillegg har Smith tatt med to helt nye låter, «Cut Here» og «Just Say Yes». Bra låter begge to, men som så ofte med tilleggsspor på samleplater, har de ikke noe å gjøre i selskap med Cures fineste øyeblikk.

Hele Norges coronakart