ET FORBILDE FOR NORSKE KOMMUNER: «Samarbeid øker muligheten for framgang for alle parter når fundamentet er høy kompetanse og vilje til utvikling. Den anonyme, tyske Kassel er et eksempel. Dit valfartet 860 000 besøkende for å se Documenta i fjor», skriver kronikkforfatteren. Foto: Barbara Sax / Afp / NTB-Scanpix
ET FORBILDE FOR NORSKE KOMMUNER: «Samarbeid øker muligheten for framgang for alle parter når fundamentet er høy kompetanse og vilje til utvikling. Den anonyme, tyske Kassel er et eksempel. Dit valfartet 860 000 besøkende for å se Documenta i fjor», skriver kronikkforfatteren. Foto: Barbara Sax / Afp / NTB-ScanpixVis mer

En kur for kunstfeltet

Det virker nesten som ordene næring og omsetning framkaller store traumer i organisasjonen.

Debattinnlegg

Fagorganisasjonen Norske billedkunstnere (NBK) manet klokelig til kamp mot regjeringens forslag til kutt i den nye stipendordningen. Som ventet endte saken med positivt politisk forlik. Godt er det!

Mer urovekkende er den avvisende holdningen mine kunstnerkolleger har til kulturministerens fokus på næringsaspektet i kunstfeltet.

NBK har forhandlingsrett med staten på vegne av alle billedkunstnere, men inntar ofte kontraproduktive posisjoner i næringsmessige spørsmål. Det virker nesten som ordene næring og omsetning framkaller store traumer i organisasjonen.

Jeg håper regjeringen ignorerer NBK når det er nødvendig, men tar til seg argumentene om utstillingshonorar. Når publikum besøker en utstilling i en institusjon med offentlig støtte, kan de være sikre på én ting: Alle involverte har fått relevant betalt, bortsett fra kunstneren. Dét er også et næringspolitisk spørsmål. Vi må ha rettferdige subsidier i bransjen. Men mye bør gjøres i tillegg.

Innføring av lav moms er paradoksalt nok det enkleste tiltaket, og ganske effektivt. Regjeringen forsøkte på 90-tallet, men etter dramatiske protester vant NBK fram. Aktive kunstnere har anslagsvis tapt 10- 50 000 kroner pr. år i gjennomsnittlig kostnadsreduksjon på den seieren. Det er ikke ubetydelig. Undersøkelser i 2008 viste en medianinntekt på 89 700 kroner for heltidsarbeidende billedkunstnere.

Gjennom Kunst på arbeidsplassen og utsmykkinger av offentlige bygg, erkjenner staten betydningen av kunst i arbeidslivet. Likevel er ikke kunst avdragsberettiget for næringslivet. Har ikke kunst samme betydning i næringslivet som i offentlige miljøer? Avskrivningsrett vil sannsynligvis øke kunstnernes omsetning og oppveie prisøkningen ved innføring av MVA.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I brev til familie- og kulturkomiteen skriver NBK dette om offentlig støttede visningssteder: «Publikum oppsøker ikke disse visningsstedene først og fremst for å kjøpe kunsten, men oppleve den. Dette er altså en opplevelsesarena snarere enn en salgsarena for kunsten. Slik er også trenden for kunstfaglige relevante uttrykk i resten av verden.»

Det siste er en oppsiktsvekkende erklæring fra en fagorganisasjon. Kunstfaglig relevans avgjøres ikke av salgsaspektet. I praksis blir alle tenkelige kunstneriske uttrykk omsatt i en eller annen form. Kunstopplevelsen bestemmes heller ikke av salgsaspektet. Det er kunsten i seg selv, omgivelsene, sammenhengen, formidlingen og publikums preferanser som er avgjørende. Ikke minst det siste.

Min erfaring er at private aktører yter bedre service, har høyere engasjement og bedre nettverk enn kunstnerdrevne initiativ og fattige institusjoner. Og selvfølgelig selger de mer.

Dessverre har flere sentrale, private formidlere lagt ned. Blant andre Galleri Alexandra Dyvi, (GAD) med iherdige Knut Blomstrøm som daglig leder, Galleri Christian Torp, Lautom Contemporary og Galleri Erik Steen.

Skjevheten i fordeling av subsidier framkaller frustrasjon og investeringsvegring. Det er alvorlig. Kommersielle formidlere gjør et betydelig formidlings- og salgsarbeid, men krediteres sjelden. Vilkårene kan forbedres vesentlig med små driftstilskudd. En formidler med inntekter trenger mindre tilskudd, og har ofte bedre kontinuitet enn kunstnerdrevne initiativ. Slik oppnår staten mer formidlingskraft pr. subsidiert krone.

Med tilskudd til deltakelse på kommersielle, internasjonale kunstmesser, kan vi øke den viktige, men forsømte internasjonale formidlingen av norske kunstnere. Fleksible offentlige virkemidler fra kulturrådet bør være åpne for alle, på like, kunstfaglige vilkår. Det sikrer balansen blant kunstformidlerne og gir sunn dynamikk.

Norsk kulturråd fordelte ca. 1100 millioner kroner i fjor. Administrasjonen koster 151 millioner. Omveien via kulturrådet koster skattebetalerne 13 800 kroner i administrasjon, for hver pott på 100 000 kroner som fordeles til «produksjonsleddet».

Kompetansen er høy blant skapende og utøvende kunstnere, aktører og institusjoner. Faglig dobbeltvurdering er lite rasjonelt og skaper et ekspanderende, ressursslukende kulturbyråkrati der aktørene i tillegg må bruke betydelig eressurser for å konkurrere om midlene.

Er vi best tjent med et mektig kulturråd og svake institusjoner, som verken kan bekoste produksjoner eller betale kunstnere, eller bør vi styrke institusjonene og redusere kulturrådet? Svaret er selvfølgelig ikke reduserte bevilgninger. Kunstfeltet behøver reell økning av virkemidlene for å finansiere manglende honorering.

Reiselivskommunen Vågan og Nordland fylke, har satset på samtidskunst gjennom LIAF og Skulpturlandskap Nordland. Promovering og besøkstall indikerer at arbeidet med å bygge samarbeid med andre næringer er problematisk. Slik begrunnes avslaget på kommunens søknad om midler til en felles, rekrutterende, utviklingsplattform for samtidskunst og reiseliv: «I fylkestingssak 39/2008 «Kulturbasert næringsutvikling i Nordland» ble det vedtatt mål og strategier for arbeidet med kulturbasert næringsutvikling. (…) Denne strategien omfatter ikke kunstnerisk virksomhet.»

Regjeringen bør overbevise fylker, kommuner og Innovasjon Norge, slik at de endrer beslutningsprinsipp. Dette er særlig viktig for distriktene som opplever stigende gjennomsnittsalder blant kunstnere og aktører. I viktige Vågan er gjennomsnittsalderen godt over 50 år. Forgubbing kalles det i andre bransjer.

Samarbeid øker muligheten for framgang for alle parter når fundamentet er høy kompetanse og vilje til utvikling. Den anonyme, tyske byen Kassel er et eksempel. Dit valfartet 860 000 besøkere for å se Documenta i fjor. Utstillingen varer i 100 dager, hvert fjerde år.

Da kryr byen også av norske kulturbyråkrater og institusjonsledere. Men tross gjentatte besøk, har de problemer med å overføre erfaringen til hjemlige forhold.

Kanskje kulturminister Thorhild Widvey kan invitere reiselivet og Innovasjon Norge for å slå følge på neste utflukt. Ytterligere inspirasjon kan søkes på den kommersielle kunstmessen Frieze Art Fair, som Nina Strand nevnte i sitt brev til kulturministeren i Dagbladet forrige uke. Opplevelsen deles med 70 000 andre besøkere i løpet av fire dager.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook