BOK: Det er sjelden jeg har lest en så gjennomført kvalmende roman som McGraths «Spider», ei bok David Cronenberg har filmatisert og som går på kino akkurat nå.

Boka er lagt opp som ei dagbok, der Spider, nylig utsluppet fra galehuset, sitter på et råttent loftsrom i London og gjenerindrer sin barndom.

En barndom som etter morens groteske død ble et rent helvete med en psykopatisk far og en skittenfeldig hore som tar morens plass. Og endelig oppbygningen mot en grotesk forbrytelse, som her nøstes opp.

Elegant

Fremst av alt er «Spider» en reise inn i galskapen. Det opereres med ulike tidsplan som utviskes etter hvert som Spider blir mer og mer psykotisk - dette litterært svært elegant utført.

Nåtidsfortellingen er bokas episke senter, og McGrath har en sjelden evne til å visualisere det fysisk motbydelige - morens fuktige grav, klining av avføring på veggen i galehuset - og da i en rett fram, litt naiv, samtidig grotesk såkalt ironisk stil.

Men det er også humoristiske og poetiske passasjer her, spesielt i barndomserindringene, som når Spider beskriver skoledagene: «Støv som danser i sollys har alltid hatt en søvndyssende virkning på meg, særlig når det samtidig strømmet en kjedelig, monoton og uinspirert stemme fra en åndsfraværende lærer (..)».