En kvinnelig koloss

Det sentrale traumet i Herbjørg Wassmos nye roman, som foreligger i bokhandelen i dag, er knyttet til en ulykke der den femårige Dina kommer til å føle seg ansvarlig for morens død.

Det lyder freudiansk? Det har med bryggerhuset og kokende lut å gjøre, på en lensmannsgård nordpå, på 1800-tallet. Dina vokser opp til noe av et ulvebarn, bun blir forstøtt fra lensmannsgården og tilbringer avgjørende oppvekst på en fattig liten plass, der hun knytter seg nært til den jevnaldrende husmannsgutten Tomas.

Seinere i livet, som ung husfrue og nybakt enke kommer Dina til å forføre denne Tomas - han som var som en bror for henne i årene innunder puberteten. Men når Dina og stallgutten Tomas får hverandre kroppslig, er det hun som er den pågående, aggressive og han som er den vettskremte, underdanige. Det skjer i en vill følelsesrus.

Og det skjer etter at Dinas ektemann Jacob Reinsnes - som er eldre enn Dinas far, venn av faren, og som faren har giftet henne bort til som nykonfirmert ungjente - er omkommet under sledefart over fjellet, på vei til doktor med en fot der det er gått koldbrann i. Ingen uten hesten og Dina har vært vitner til det som skjer - og Dina er slått med stumhet, slik hun ble slått med stumhet i lang tid etter at moren Hjertrud døde. Til alt overmål får Dina og Tomas teven av hverandres kropper og brytes erotisk oppe på salen på det tomme Reinsnes umiddelbart før begravelsesfølget kommer hjem til gårds.

Driftens gåter

Det klinger ørlite freudiansk, det også? Og det finnes mer her, mye mer. Et sted heter det:

«-Æ veit ikkje, Anders. Æ trur æ vil vetta ka kara e laga a...Ka de tenke...»

Romanens prosjekt ligger skjult i den replikken. Det er ikke tilfeldig at den er hentet fra en samtale om seksualitet, om den mannlige driftens gåter, om hva slags gleder sjøfolk på jektefart til Bergen kan finne ved å gå til prostituerte.

Hele «Dinas bok» kan leses som et forsøk på å forstå de mørke sidene ved kjærlighetsdriften, både hos mann og hos kvinne. Metoden Herbjørg Wassmo bruker er å gå tilbake i tid, og anvende som sentralfigur en kvinne som istedenfor å la seg knekke av det sterkt patriarkalske og autoritære gamle mannsamfunnet sjøl gjør seg sterk og hard og mannhaftig.

Hardhendt moral

Romanen er innrammet av sitater fra Det gamle testamentet, og moralen menneskene imellom er hardhendt, hevngjerrig og gammeltestamentlig. Husfrua Dina Grønelv av Reinsnes både rir og jakter som en kar, hun røyker sigar, drikker vin, passiarer med høy og lav, blander seg i samtalene i herresalongen etter maten, spiller cello og klavér, griper inn som en rettferdighetens gudinne når fattigjenter blir etterlatt i uløkka, dividerer og adderer med firesifrede tall i hodet, avslører utroskap og underslag, leder slukningsarbeid når det blir brann.

Men det å være hus på skysstedet overlater hun til sin svigermor og kokke og tjenerskap; god mat setter hun pris på, men på kjøkkenet setter hun ikke sin fot. Det er noe ved Dina som likner en feministisk urdrøm.

Hun gjør seg til herre over liv og død.

Det er ikke til å komme fra at «Dinas bok» med sine halvt tusen sider er blitt en temmelig vidløftig og melodramatisk beretning. Det er som om Herbjørg Wassmo, etter den finstemte, stillferdig inntrengende skildringen av mishandlingsofferet Tora - den som skaffet henne en så stor leserkrets, og som ble hedret med Nordisk Råds litteraturpris - har villet framvise en ung kvinne som også vokser opp som offer, men som har tæl nok i seg til likevel å bli en seirer. En kan sympatisere med denne ambisjonen om å skildre en sterk kvinne, en som ikke lar seg tøyle eller knekke, ikke på vilkår. Det er også adskillig i «Dinas bok» som imponerer, kompositorisk og kunstnerisk.

Men utvilsomt er det samtidig at deler av romanen balanserer på grensen av skillingsvisa, av det føljetongaktige - ja, det fins avsnitt her som fører tankene i retning av den historisk-romantiske såpeoperaen. Det blir rett og slett for mye av det gode med alle bedriftene til denne «koloss»-aktige rettferdighetsgudinnen Dina Grønelv. Det blir umulig å tro helt på sammenhengen i henne.

Superkvinne

Dina blir meg et hakk for mye av en superkvinne - det fins en undertone av romantisering i portrettet, som gjør et vagt anakronistisk inntrykk. Best syns jeg om de avsnittene der Dina viser seg svak, der hun balanserer på kanten av sinnssykdommen, og lever sitt spøkelsesaktige fantasiliv sammen med de to traumatisk døde i livet hennes - moren Hjertrud og mannen Jacob. Wassmo demonstrerer i «Dinas bok» på ny det Tora-triologien viste - at hennes mest originale og inntrengende begavelse ikke ligger i det bredt folkelivsbeskrivende, men i den varsomme, nære, lyttende sikldringen av mennesker som er blitt dypt skadeskutte.