En kvinnes kamp

Tangerer debuten og enda litt til.

CD: Fram til 2004 var Jenny Wilson vokalist og frontfigur i First Floor Power, et fornøyelig kunstpopband som låt for vidtfavnende og vimsete for sitt eget beste. Da hun gikk solo med «Love and Youth» et år seinere, var mangelen på konsentrasjon erstattet med fokus. Wilson hadde tatt kontroll. Full kontroll.

Imponerende

Hennes selvutleverende tekster og lekne melodier var fortsatt sære, men framføringen var imponerende presis og den hovedsakelig elektroniske produksjonen avslørte et nitid øre for detaljer. Med utgangspunkt i temaet oppvekst, leverte Wilson perler som «Summertime - The Roughest Time», en låtluring som trakk i alle retninger før trådene elegant samlet seg mot slutten, og «Let My Shoes Lead Me Forward», som gikk rett på sak. Den nye albumer «Hardships!», som kan karakteriseres på akkurat samme måte, virker ikke like imponerende ved første og andre ørekast, men åpenbarer seg etter hvert som et enda bedre album. Og om mulig hakket mer personlig enn forgjengeren.

Moderskap

Sist handlet det om å finne seg sjæl, denne gangen om moderskap - et ledemotiv som ligger tobarnsmoren Wilson svært nært. Symptomatisk titulerte «Motherhood» er kort nok til å være et preludium til det påfølgende tittelsporet, men blir i all sin sjarmerende enkelhet en slags stikkprøve på plata som helhet: sparsomme beats bygget opp av enten knipsing, klapping eller glockenspiel, og Jennys høyst tilstedeværende lag-på-lag-vokal. Gjester som Mapei, kreditert ved fødenavnet Jaqueline Cummings, Sarah Assbring (El Perro del Mar) og søsteren Sara (fortsatt i First Floor Power) bidrar på flere av albumets beste spor, men det er ingen tvil om at den knappe timen tilhører Jenny - og bare Jenny.

Velkomponert

Wilson har gjort det aller meste selv, denne gangen med flere produksjonsgrep fra hip hop og R&B, uten at det nødvendigvis sier verken noe definitivt eller forbrukerveiledende om sluttproduktets sjanger. Som sist lager hun avantgardistisk pop i aller videste forstand, der viljen til å eksperimentere aldri går på bekostning av melodifølelse og nynnbarhet. Fiksfakseriene er mange, men de overskygger aldri det som ligger i bånn, nemlig en ytterst velkomponert låt. «The Wooden Chair», «The Path», «Anchor Made Of Gold», «Pass Me The Salt» og «Only Here For The Fight» - her er sannelig mange av dem.