Foto: Jørgen Nordby
Foto: Jørgen NordbyVis mer

Anmeldelse: Jarle Bernhoft - «Humanoid»

En kynikers store skrekk

Jarle Bernhoft har full kontroll i det ukompliserte formatet til fjerdealbumet «Humanoid».

«Humanoid»

Jarle Bernhoft

5 1 6

Pop Rock Soul Funk

Plateselskap:

Universal Music

«Strømlinjeformet rockefot og gode melodier»
Se alle anmeldelser

ALBUM: «I’m not saying that all was better before, well maybe I do» åpner Jarle Bernhoft sitt nye album «Humanoid», ti år etter 2008-debuten som sparket i gang samme manns svært lukrativ solokarriere.

Nittedølingens musikk er da også ofte preget av nettopp dette – nostalgiske blikk noen tiår bakover i tid. En både lettvint og risikofylt snarvei, alt ettersom hvordan man håndterer oppgaven.

I Bernhofts tilfelle har retroleken resultert i begge deler. På scenen er det få ting som fungerer bedre enn godt, gammalt «groove». I en albumsetting er det atskillig vanskeligere å bygge særpreg på en grunnmur av uoppnåelig sjelfull storhet.

Slik kollega Øyvind Rønning skrev i sin anmeldelse av 2014-albumet «Islander», har Bernhoft derfor gjerne lidd under et låtproblem. Særlig når han plasserer seg i et rendyrket funk- og soul-landskap, hvor man fort kan ende opp som mindre genuin flinkiskarakoe.

Senere års EP-utgivelser «Stop/Shutup/Shout It Out» og «The Morning Comes» har derimot vist tegn på en etterlengtet type oppstramming som kler publikumsfavoritten svært godt – også i studio. «Humanoid» fortsetter i samme gode spor, og kvitter seg med mye av det eksperimentelle overskuddet som har skapt en viss uoversiktlighet på tidligere utgivelser.

Spilt inn sammen med The Fashion Bruises under en to uker lang periode på Nordhordland folkehøgskole, er albumet befriende ukomplisert. Litt som skivas selvfølgelige budskap om iPhone-avhengighet og populistiske samfunnstendenser.

Sammen utgjør musikk og tekst en kynikers store skrekk, men er desto mer velfungerende for lyttere som er ute etter strømlinjeformet rockefot og gode melodier. Det være seg tittelsporets trivelige gladfunk, John Mayer-speilingen på vakre «California», sjarmbomben «Dreamweaver», eller «Medication» med sine drivende kjærlighetserklæringer.

Amerikanske Raelee Nikole og franske Alice Raucoules bidrar med vokalvariasjon på «Buried Gold» og «Love Brings Us Further Apart», uten at hovedpersonen strengt tatt behøver noe særlig assistanse. 42-åringen har nemlig full kontroll når han får hygge seg fritt med bandkompisene i dette dynamiske og upretensiøse formatet av lettbeint funk, soul og radiorock.

Det er vanskelig å se for seg en bedre Bernhoft-skive å legge ut på veien med, når ensemblet denne høsten skal innom 56 byer over hele USA, Norge og Europa.