En kynisk kjøter fra Bodø

Mats Dawg forplikter seg på virkeligheten. Derfor er han den perfekte rapper i en post-Knausgårdsk verden.

Bergenserne i NMG/G-Huset har utvilsomt vært Norges viktigste rap-label de siste fem årene. Kritikerroste artister som Lars Vaular, Store P & A-Laget, Jonas V og Flex har gjennomgående vist seg egenrådige og risikovillige, og har kollektivt bidratt til å åpne den norske raphorisonten mot amerikansk sørstat og vestkyst. Mye takket være dem er norsk rap sunnere og mer variert i 2014 enn noengang før.

Men jeg tar neppe munnen for full hvis jeg påpeker at NMG-artistene også sliter med et noe problematisk forhold til verden utenfor «huset». A-Laget har for eksempel gått hardt ut i media mot det onde plateselskapet som forsøkte å styre dem fra et kontor i Oslo, og dermed kvalte all inspirasjon. Isj.

Utenforskapet er uansett også drivkraft og gjennomgangstema i så å si all betydelig raplyrikk som har kommet fra huset de siste årene. I Vaular-klassikeren «I min leilighet» (fra «Du betyr meg») sitter ikke mindre enn fem paranoide (og steine) rappere i kåken sin og skotter nervøst ut gjennom persiennene mot en ond og truende verden. Og når Vaular beveger seg ut av huset, som på fjorårsalbumet «1001 Hjem», er det som regel for å finne outsidere — strippere, mishandlede barn og rusmisbrukere — han kan alliere seg med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er utvilsomt noe vakkert og solidarisk med denne tanken, men samtidig truer den stadige og insisterende grenseopptråkkingen mellom oss og de andre stadig med å bli verdensfjern, sentimental og regressiv. Store P vil som kjent ikke være i din verden, han har sin egen, og trives best «under dynen med en lommelykt», som det heter i gjengens største 2014-hit.  

Også Mats Dawgs ferske debut-EP for NMG/G-Huset, «Daogen», har motsetningen mellom «meg» og «de andre» som nav. Men her er noe i ferd med å skje. Motsetningene er ikke så bastante lenger. Grensene beveger seg.

Kanskje er det så enkelt som at Mats Dawg har rukket å bli voksen før han debuterer. Da han først gjorde seg gjeldende var det som en norsk Nate Dogg med bodødialekt. Nå er han et annet og musikalsk mørkere, men kanskje også mentalt sunnere sted. Flere steder på «Daogen» møter vi for eksempel rapperen som småbarnsfar. Han «rulla opp på dæ i en Volvo med dobbelt barnesete», som det heter i førsteverset på «Opp i røyk», og det høres helt riktig ut i en post-Knausgårdsk verden.

Det er rett og slett mer gjenkjennelig virkelighet på «Daogen» enn hos de fleste andre norske rappere, noe som gjør EP-en til essensiell lytting i 2014 og plasserer Mats Dawg blant våre, tja, fem viktigste raplyrikere akkurat nå. Virkeligheten er aldri uproblematisk for Dawg, men den er der, og rapperen må stadig forholde seg til hverdagens krav. Retretten inn under dyna er kanskje behagelig, men den er ikke lenger noe reelt alternativ. Og bra er det.

Som eksempeltekst kan vi velge oss førsteverset fra åpningssporet på «Daogen», passende titulert «Intro». En intro er som regel en kort snutt som liksom skal føre oss inn i det egentlige verket, men sporets lengde (03:42) åpner for en annen betydning. «Intro» er først og fremst Mats Dawgs introduksjon, stedet der han først viser seg frem for verden, som for å sette forholdet mellom seg og den i bevegelse.

«Dem skjønnake kordan æ lév,» nynner Dawg innledningsvis, før han liksom åpner døra og inviterer oss inn for å vise frem «alle» sine «fine ting», skap fulle av sko og skuffer fulle av klokker. Dette er konvensjonelle statussymboler vi allerede kjenner fra en million raplåter, men Dawg viser dem frem bare for å forkaste dem. «Alle mine fine ting betyr ikke nokka», konstaterer rapperen.

Men hvis ikke statussymbolene betyr noe, hva betyr noe da? Dawg kaster seg raskt ut i metafysisk spekulasjon rundt klokkene: «Hvis ingen av dem tikka, kanskje tida stoppa?» Man kan kanskje ane en viss dødslengsel i spørsmålet, men rapperen er rask til å punktere den med et utvetydig «nei». Det som betyr noe er tiden og hvordan man fyller den, ikke skap eller skuffer. Klokkenes sirkulære bevegelse og skoenes vandring plukkes eksemplarisk opp i hookets desillusjonerte sistelinje: «Vi bæ går rundt i ring, tråkka rundt de samme blokkan.»

Den eksistensielle rastløsheten leder oss inn i verset, der den samme fastlåste tilstanden, den samme døde tiden rår. Bevegelse er frihet og frihet handler om valgmuligheter, men Dawg passer på å skrive inn andre mennesker, et samfunn han må forholde seg til selv når han brenner etter å bryte ut:

Vi har vært ned den veien her før
Der du førtell ka æ kan, ka æ ikke kan gjør
men æ klar ikke sitt her å vent på nå grønt lys
i et dødt kryss, æ må bæ kjør.

Følelsen av stillstand bør være gjenkjennelig for de fleste: noe må skje, og en overskridelse, her i form av å kjøre på rødt lys, må til for å sette hjulene i gang, om vi skal holde oss innenfor sangens metaforiske univers. Men karakteristisk nok fører Mats Dawg inn et nytt element som kompliserer alt akkurat idet han tilsynelatende har kjempet seg fri. Enda et menneske. Et barn i baksetet.

tida bæ flyg, æ e nødt å gjør nokka smart
har sønnen min i baksetet, han si «pappa e vi der snart?»

Slik innhenter virkeligheten hovedpersonen nok en gang. Med sønnen kommer ansvar, forpliktelse og relasjoner, alt det han ikke kan unnslippe. Dawgs kvaliteter som lyriker viser seg igjen idet denne situasjonen avføder en ny overskridelse, løgnen:

og æ lyg...
hakke løst, æ ekke lystløgner,
æ bæ vil han ska føl sæ trygg.

Løgn er virkelighetsflukt, men Dawg presiserer raskt at akkurat denne overskridelsen ikke springer ut fra noen egoistisk, selvnytende impuls, bare fra et oppriktig ønske om å være en ansvarlig far: «æ bæ vil han ska føl sæ trygg». En slik løgn er ikke noen frivol fiksjon, den tvinger rapperen til å erkjenne at det er langt igjen til han er der han ønsker å være.

Erkjennelsen av at han kommer til kort kaster rapperen rett ut i en forestilt krangel med dem som kanskje ville finne på å dømme ham, der forsvar raskt vendes til angrep:

kall mæ en synder, en kyniker, en kjøter
men æ ekke nå mygg,
blodsuger. Du e ei flittig maur, men du bygg en haug med drit

Rekken synder — kyniker — kjøter er overmåte interessant. En kyniker er bokstavelig talt en kjøter all den tid ordet er utledet fra det greske ordet kynikos, «hundeaktig». Sammenstillingen setter oss på sporet av de opprinnelige kynikerne og den filosofiske kynismen, best kjent via Diogenes fra Sinope (ca. 412-323 f. Kr.), alias hunden. Diogenes skal ha bodd i en vintønne, pleide visstnok å konfrontere Platon med at han hadde misforstått sin læremester Sokrates, og stilte stadig spørsmål ved samfunnets konvensjoner og sannheter. Målet var et godt og enkelt liv, fritt fra streben etter status og begjærsobjekter. Ikke helt ulikt rapperen som forkaster alle sine fine ting i åpningen av introen sin, altså, og heller ikke ulikt han som fyrer av den ordtakslignende linja «du e ei flittig maur, men du bygg en haug med drit». Det er kynisk refs som treffer målet.

Med den filosofiske kynismen får vi et bedre perspektiv på Mats Dawgs prosjekt. Kynikeren er hele tiden i dialog med sine motstandere, også når han er på kollisjonskurs med samfunnet og alle dets tomme konvensjoner. Han unnviker ikke motstand, men oppsøker den. «Dem si det må gi mening», rapper han på EP-ens avslutningsspor, og følger opp: «La meg si meg uenig».

Det er her, i dialogen og opposisjonen, at kynikeren finner sin paradoksale frihet. Når han forteller om hvordan han traff kona si på «Silverado», passer Dawg på å nevne at hun «aldri» hadde «hørt om NMG», som om nettopp dette at hun ikke passer inn blant hans folk er med på å gjøre henne til et eksemplarisk kjerringemne.

Sann mine ord, Mats Dawg er en kyniker. Han snerrer mot verden og velger sjelden minste motstands vei, men han har et hjerte av gull.