KINOAKTUELL: Faustas perler
KINOAKTUELL: Faustas perlerVis mer

En ladet perle fra Peru

Film fra Sørs åpningsfilm, «Faustas perler», er politisk poesi, og en film om poteter i vagina.

||| FILM: Det begynner med sang. Bildet er svart. Det eneste vi hører er jamringen. Den er saktegående, nærmest som prating. Og sår. Veldig sår.

« En dag vil du kanskje forstå. Hvor mye jeg gråt. Jeg ba på knærne. Til de stakkars jævlene. Den natten skrek jeg, så ekkoet runget i fjellene. Og folk lo. Jeg kjempet mot smerten, og sa... ei tispe med rabies må ha født deg. Og derfor har du spist brystene hennes. Nå kan du svelge meg. Nå kan du suge meg. Som du gjorde mot moren din. Denne kvinnen som synger ble holdt og voldtatt den natten. De brydde seg ikke om min ufødte datter. De voldtok meg med penisene og hendene sine. Uten å tenke på min datter. Som så på fra innsida. Og utilfredsstilt av dette, truet de meg til å svelge den døde penisen til min døde ektemann, Josefo. Hans stakkars, døde penis gjennomsyret av krutt. Jeg skreik av smerte, dere bør drepe meg. Og gravlegge meg med min Josefo. Jeg føler ingenting lenger. »

Så ser vi kvinnen, en gammel, gråhåret en, liggende i ei seng, med ryggen hvilende mot veggen. En yngre kvinne synger tilbake til henne. I neste øyeblikk dør den gamle. Og overlater med det sorgen til den yngre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da «Faustas perler» vant Gullbjørnen, filmfestivalen i Berlins høythengende pris, uttalte juryen at årets festival hadde bestått av en rekke filmer som ønsket å tolke og forstå den verden vi lever i. Og at de hadde valgt å gi prisen til en film som balanserte mellom den politiske ytring og den poetiske form.

En god beskrivelse. «Faustas perler» er politisk poesi.

Historien utspiller seg i dagens Lima, i et Peru som fremdeles bearbeider ettervirkningene av mange år med borgerkrig og undertrykkelse. Peru er det siste landet i Sør-Amerika som ble selvstendig, og demokratiet ble ikke innført før i 1980. Siden da har landet vært preget av politisk ustabilitet, kriminalitet og framstøt fra geriljagrupper. I tillegg er det peruanske folket svært sammensatt, og kulturen i landet er preget av folketro, okkultisme og katolisisme.

Vi følger Fausta, en ung kvinne som er rammet av «sorgens melk», en sykdom landsbybeboere hevder blir overført gjennom morsmelka til kvinner som har levd liv preget av sorg og overgrep. Som hennes onkel sier i filmen, «Fausta er så fylt med sorgens melk at sjelen hennes er blitt stjålet og begravd av frykt.»

Fausta er faktisk så fylt med angst at hun bærer en potet i sin vagina, som et mulig preventiv mot en eventuell voldtekt. Følelsen av å ha en «en klump i magen» har sjelden vært mer bokstavelig talt fortalt på film.

Idet moren til Fausta dør, ser hun seg nødt til å ta en jobb som stuepike hos en av byens holdne kvinner, for å få råd til begravelsen. Og mens moren råtner i Faustas kjeller, tørker hun støv av fotografier av uniformerte menn, selve symbolet på frykten den unge jenta strever med.

«Filmen er en metafor for et land i kollaps.», har regissør Claudia Llosa uttalt.

Ironisk nok er filmen svært godt og sikkert satt sammen. Bildene i filmen er usedvanlig vakre, men kontrasten filmen portretterer er stygg. Å si at «Faustas perler» er tung på symbolikk er ingen overdrivelse, og med europeiske øyne er det er fristende å hevde at Claudia Llosa benytter seg av magisk realisme i sin fortelling. En påstand regissøren antakelig vil si seg uenig i, da hun i stedet for å filme noe «usant», fanger en virkelighet vi ikke er vant til å se, på en måte man sjelden velger å se den.

I motsetning til latinamerikanske filmer som brasilianske «City of God» og meksikanske «Og mora di også», filmer som er blitt synonymt med latinamerikansk film de siste åra, spiller «Faustas Perler» på helt andre strenger.

Filmen går svært stille i gangene. Og benytter seg av lange, følgende tagninger, ofte stillestående kamera og få ord. Dette resulterer i at man glemmer filmskaperen, at man i større grad observerer situasjonene og at man i større grad må gjøre seg opp sin egen mening, i stedet for at man blir manipulert av filmskaperen.

Samtidig er det tydelig at det er bildene og det som ligger mellom hva som faktisk sies, som er det viktige for Llosa.

Et eksempel er ei dukke overklassefruen finner i bakhagen sin, begravd i et blomsterbed. «Det er min gamle dukke», sier hun. «De sa den ville forsvinne hvis jeg begravde den. At jorda ville få den til å forsvinne. Løgnere!».

Det er mange gjenferd i «Faustas perler». Perus historie river i alle lag i samfunnet. Og filmen er like mye et portrett av et land, som en enkeltstående historie.

Filmskaperen har tidligere uttalt at hun valgte å studere film i Barcelona for å få hjemlandet på avstand. Det synes. «Faustas perler» kan minne om «4 måneder, 3 uker, 2 dager», en film som også tematiserer en kollektiv uro og en trykkende frykt, og har det samme uttrykket og den samme roen man finner i mange filmer fra Mellom-Europa. Samtidig byr filmen på både latinamerikansk humor og temperatur, og Llosa maner fram en dypt rørende og fengslende fortelling om et fargerikt land av store motsetninger. Slik sett er Faustas Perler langt mer varmblodig enn Christian Mingius rumenske drama.

Llosa kryssklipper bilder fra det peruanske landskapet, et tørt, ugjestmildt landskap av stein og fjell, med bilder fra hagen til

overklassedamen. Hagen er en oase, et sted rikt på blomster og planter.

«Dere har så mange planter. Hvorfor ikke poteter?», spør Fausta fruens gartner.

«Poteter er billige. Og de blomstrer for lite», svarer han. Uten å vite at hun har en spirende potet inni seg. Det er med andre ord mye underliggende smerte i «Faustas perler», og setningene over er et eksempel. Skuespiller Magaly Solier gjorde sin første opptreden som skuespiller i

Llosas debutfilm «Madeinusa» (2006). Her viser hun hvorfor regissøren har valgt å benytte henne igjen. Kameraet elsker ansiktet hennes, og som Fausta utstråler hun både usikkerhet og stolthet på en sår og svært troverdig måte. At Solier er et navn vi kommer til å se mer til i framtida, er jeg sikker på.

Det er åpenbart hvorfor Film Fra Sør har valgt å åpne med «Faustas perler». Festivalen har som mål å vise filmer som gir kulturopplevelser, innsikt og forståelse. Slik jeg ser det representerer «Faustas perler» alt det festivalen står for.

I tillegg til å være et drivende godt drama, om skjebnen til ei ung jente, er det en film som forteller oss om en fremmed kultur, der et familiemedlems

død er en hel families anliggende, der en bryllupsfest minner mer om en tur på tivoli, og der forskjellen mellom fattig og rik er enorm. Filmen forteller også om et land der kulturen røves av dem som kan selge den. Slik fortsetter overgrepene, sier filmen, slik fortsetter motsetningene å eksistere.

• Film fra Sør åpner i dag og varer til 18. oktober.

«Faustas perler» får premiere

over hele landet neste fredag.

«Faustas perler»

5 1 6
Regi:

Claudia Llosa

Orginaltittel:

«La teta asustada»

Se alle anmeldelser