En lærer under kapitalismens hæl

En italiensk småbymisére.

BOK: I Fabula-serien har Solum gjort et løft med å utgi oversatte semiklassikere fra de siste 60 åra. Utvalget har rommet spesielle bøker som Flann O\'Briens «Den tredje politimannen», meditasjonene i Pessoas «Uroens bok», eller Andrej Belys «Petersburg». Og nå, en for meg ukjent roman: Lucio Mastronardis «Læreren fra Vigevano», som er lagt til begynnelsen av sekstiåra, i økonomiske oppgangstider, hvor (nord-)italienerne får muligheten til å sette i gang med egen virksomhet, og tjene penger.

På vondt

Visse unntak finnes, for eksempel lærerstanden, som fortelleren Mombelli er en del av. Ikke på godt og vondt, men vondt. Han underviser på luselønn uten glede, er gift med Ada, en kvinne som vet å finne Mombellis smertepunkter og trykke til, han har en sønn som han ikke aner hvordan han skal forholde seg til, og noen kolleger som han møter hver søndag for å småprate og spille kort med. Det er Mombellis oppløftende liv i småbyen Vigevano, under «det italienske mirakelet».

Ydmykelser

Vigevano har utropt seg selv til Italias «skoby». Den ene etter den andre i Vigevano starter derfor med skoproduksjon, og blir nyrike, noe de ikke legger skjul på. Mombelli vegrer seg for å følge med inn i privatiseringsboomen, noe konen Ada misliker intenst. De er fattige, og hun vil begynne på fabrikk, og etter hvert skal hun også sikte høyere, på Mombellis bekostning - økonomisk som menneskelig. Ydmykelsene begynner om morgenen, og de fortsetter på skolen, hvor rektor stadig avbryter og irettesetter Mombelli med elevene til stede, videre med de andre lærerne som slåss om æren et lønnstrinn høyere (av utallige lønnstrinnsvariasjoner) gir, og så bærer det videre, ut på kafeen, hvor tidligere slitere møter opp med dyre biler og oppgjødde koner. Det er en påtakelig kjent verden Mastronardi skildrer. Her har man tatt konsekvensen av at konkurransen er det styrende prinsippet for alle relasjoner. Faktene og skrikhalsene er mange, men under krigserklæringene ruger en forstemmende tomhet. Det man slåss om er smuler, med grådighet og regelrytteri.

Mye humor

«Læreren i Vigevano» skriver seg inn i tradisjonen fra Gogol («Kappen»). I disse tekstene er det embetsmannen opplevelse av å være kastet inn i et system som ikke lar seg påvirke, og som fratar hovedpersonen styringen over sitt eget liv, som er hovedmotivet. En tradisjon som i dag er utprøvd og med det virker forutsigbar. «Læreren i Vigevano» er ikke noe unntak tematisk. Likevel hever den seg opp av en forutsigbarhet med latinsk friskhet og mykhet, og ikke minst masse humor. Rektors kamper for sin rett til å være allvitende, læreren som blir utnevnt av en fyrste til kommandør (en tittel som det viser seg at er til salgs), den primitive journalisten som bruker lokalavisa til å henge ut hvem det måtte være; alle er med på galskapen. Alle, unntatt Mombelli. Han er for svak.

Det ubehagelige

Og det feller ham. Romanen utvikler seg til et mareritt for en som gjerne skulle vært like gemen som de andre, hadde han bare hatt det i seg. Gjellet på alle fronter går Mombelli ut av fellesskapet og ender til slutt med å handle; noe som heller ikke går etter planen. De som lengter etter en misantropisk svir får seg ei kule her. Men ikke minst er det evnen til å se det ubehagelige i øynene, å holde på den antiheroiske innrømmelsen, uten at den blir privat eller ufrivillig pinlig, som bærer oppe romanen. Vigevanoer en tilstand, og den kan vi førti år etter at den ble beskrevet, mer enn godt nok relatere oss til.