IDEER: Gjennom Coen-brødrenes kritikerroste, kinoaktuelle film «Inside Llewyn Davis», trekkes New Yorks mest sjarmerende bydel fram i lyset — igjen, for noen, for andre — kanskje for første gang. Filmen spinner sine tråder rundt «The Village» slik den var ei uke vinteren 1961, i overgangsperioden mellom uskyldens tid og tiden da bydelen skulle bli et springbrett for stjerner, med Bob Dylan som den største av dem alle. Kongen i gata, Dave Van Ronk, ble ikke like kjent, men spilte likevel en avgjørende rolle i denne brytningstiden.

Slik Central Park i lang tid har vært en grønn lunge i New York, har Greenwich Village vært en åndens og kunstens lunge i samme by. Dette faktum er ikke av så ny dato som mange kanskje tror. Landsbystatusen kom riktignok på plass allerede i 1713, men også statusen som kulturell enklave og symbol for bohemtilværelse, avantgardisme og alternativ kultur, ble befestet så tidlig som på slutten av 1800-tallet. Teatre, gallerier, museer, klubber, coffeehouses og andre spise- og drikkesteder har vokst og myldret fram jevnt og trutt, og en endeløs strøm av kunstnersjeler har både befolket og besøkt bydelen for kortere eller lengre tid. Her vandret Mark Twain og Walt Whitman i gatene, her malte Salvador Dalí og Jackson Pollock, her skrev Eugene O'Neill og William Faulkner, her drakk, skrev og resiterte Dylan Thomas. Den første rasemessig integrerte nattklubben, Café Society, så dagens lys her allerede i 1938, og ble besøkt av hele jazzeliten, med både Billie, Ella, Bird, Coltrane og mange flere. Denne spennende historien til tross, landsbyens betydning skulle vokse videre. På 1950-tallet festet beatpoetene grepet, med Kerouac og Ginsburg i spissen, og ordets jazz florerte i tett samspill med den musikalske.