En langvarig ydmykelse

Skremmende rolige og melankolske tyskere etter krigens slutt.

BOK: Hva skjedde etter at de allierte hadde ruinlagt og ydmyket Tyskland mot slutten av den andre verdenskrig? Hvilken massepsykologisk prosess ble satt i gang, og hvilke virkninger fikk knesettingen av det tyske folket? Det tyske traumet med etterkrigstidas fortrengning av hver enkelts rolle i verdenskrigen er velkjent, men det har tydeligvis ikke vært lett for tyskerne å formulere noe eksplisitt om dette i en personlig form. Uwe Timm er en av dem som har gjort det, og ifølge forfatteren har det vært en lang vei fram til det han skriver i denne boka, som har en bekjennende form, uten å bli klam.

Frontkjemper

Tittelen henviser til Timms eldre bror, som døde som frontkjemper og ble begravet i Ukraina i 1943. Uwe kan ikke huske ham, siden han var seksten år eldre og ble soldat da lillebroren var tre, men fortellingen handler til dels om søkenen etter storebroren som person gjennom brev og dagboksnotater, som først og fremst ble skrevet ned ved østfronten. Men mer enn identifiseringen av en mistet bror handler denne boka om identifiseringen av en mor og en far, og et folk i en mistet tid. Den beskriver bombingen av Hamburg, grusomhetene som tyske menn, kvinner og barn ble utsatt for av de gode og demokratiske nasjonene, og hva som skjedde med noen av dem i tida som kom.

Store spørsmål

I et lite format tas store spørsmål opp. Uwe Timm prøver å resonnere seg gjennom livet fra krigsåra og fram til farens og morens død. Særlig gjennom moren og faren sees noe som må ha vært et vanlig familiebilde i tyske etterkrigsår. Faren, som ved en tilfeldighet finner en pels-symaskin i ruinene av et utbombet Hamburg, blir buntmaker; en som selger pelser. Hans store prosjekt er å være selvstendig, og framstå som beleven, uten å støte andre. Moren lever en skygge- og slitertilværelse, er avisende til politikk og klager aldri. Særlig gjennom disse to klarer Timm å fram bildet av ydmykede mennesker som aldri klarer å reise seg, og som heller ikke makter å se tilbake på hva som egentlig har skjedd, og formulere noe vektig om det. Det er den tyske «late som om det ikke har skjedd»-mentaliteten som hersker, og som lammer, uthuler og korrumperer. Og, som Timm skriver: «Fra en dag til en annen var de store, de voksne, blitt små.»

Ydmykelsen

I ressoneringene fra etterkrigstida får Timm fram hvilken virkning ydmykelsen som strategi har på oss. I ei tid da ydmykelsen som prinsipp og praksis ser ut til å bli mer og mer akseptert (se for eksempel på Guantánamo), både som politisk maktmiddel og innen underholdningsverdenen (og hvor vi opplever at vanlige mennesker godkjenner glatt å se at andre blir ydmyket), er Uwe Timms bok et nødvendig korreks. Den er uanstrengt og konsentrert skrevet, og det opplevde stoffet veksler fint med høyttenkende prosa.

Knesatte mennesker

I fjernsynets verden framstilles ydmykelsen med et skuldertrekk eller som et overskudd; det Timm beskriver er en nasjon av knesatte mennesker, som ikke opplever noen mening eller forløsning, som skrifte og soning, eller en naken overlevering av ens egen skyld kan gi. Nei, de ble straffet og etterlatt med sin taushet. Det er de bortvendte blikkene som hersker, en mumlende opprettholdelse av gamle verdier, eller fullstendig overgivelse til en amerikanisert kultur.

Skammens vakuum

Det tyske folket sa ja til et blindt og voldelig ras. Midt iblant dem herjet sadister og massemordere. Når de var blitt fratatt illusjonene som Det tredje riket hadde bygd opp, sto de igjen i et skammens vakuum. Hvordan kan man komme seg videre i et vakuum? Slike spørsmål er det Timm eksemplifiserer i «For eksempel min bror», som han for øvrig reiser for å finne i Ukraina, hvor han oppdager at gravlunden hvor han lå «var blitt slettet». Han finner ikke frem til broren, på annen måte enn gjennom spørsmål på spørsmål, som hvordan han kunne skrive så nøkternt i dagboka om grusomhetene han så og sto for.