FIKK KRITIKK: .Radioresepsjonen, med Steinar Sagen, Tore Sagen og Bjarte Tjøstheim ble kritisert av Fett-skribent Maiken Andreassen i forrige uke.
FIKK KRITIKK: .Radioresepsjonen, med Steinar Sagen, Tore Sagen og Bjarte Tjøstheim ble kritisert av Fett-skribent Maiken Andreassen i forrige uke.Vis mer

En «knulledokke» til besvær

Hadde Radioresepsjonen fulgt normal folkeskikk hadde de ikke hatt en eneste lytter.

Meninger

Om vi går komedier i sømmene vil vi svært ofte oppdage at det ligger en beksvart tragedie bak det hele.

Ta for eksempel «Grevinnen og hovmesteren». Den handler om en gammel, senil og muligens blind grevinne som har mistet alle vennene sine. Likevel inviterer hun dem på fest hver eneste nyttårsaften. I rollen som vennene på festen er hennes eneste bekjentskap, en alkoholisert hovmester. Hovmesteren serverer, og må drikke for alle gjestene. Det går som det må gå, og hovmesteren er til slutt så full at han drikker av blomstervasen full av kattepiss. Likevel samles den norske kjernefamilien foran TV-ruta hver eneste lillejulaften.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Slik kan vi ta for oss de fleste komedier. Lite skal til før de høres ut som tragedier. Vi ler nemlig ikke av det normale og korrekte. For at latteren skal forekomme må det være et brudd med det normale.

Georg Brandes, som alle stiftet bekjentskap med på skolen, omtalte dette bruddet som «den smerteløse motsetning». Han mente at det som skilte tragedien fra komedien var at bruddet med det normale ikke vekket følelser, men appellerte til intellektet.

Når vi ser «Grevinnen og hovmesteren» ler vi fordi vi skjønner at karakterene ikke er i takt med virkeligheten. Men, hadde vi fulgt dem over flere år, og sett hvordan hovmesteren utviklet et alkoholmisbruk i takt med at grevinnen ble senil, hadde det sannsynligvis ikke vært et tørt øye i norske hjem kvelden før kvelden.

Den franske filosofen Henri Bergson regnes som en av de fremste teoretikerne innen humor. I sitt verk «Latteren» (1901) skriver han at komedien har et større potensial til å kritisere enn tragedien, nettopp fordi den påpeker feil i samfunnet. Vi ler ikke av det som er korrekt.

Når Bjarte Tjøstheim og brødrene Sagen går i studio er de komikere. De er ikke der for å lære oss normal folkeskikk, men for å bryte med nettopp dette. Derfor ler vi når Tore Sagen drapstruer de andre i studio fordi han ikke vant ukas stavmikserkonkurranse. Deres jobb er å få oss til å le ved å hele tiden bevege seg på grensen av normene, nært nok til at vi kjenner oss igjen, men fjernt nok til at vi ler av det. Når de da omtaler Sophie Elise som en knulledukke ler vi da fordi vi er uenige i oppførselen og vet at dette ikke er greit, ikke fordi vi synes det er tøft.

Hadde Radioresepsjonen fulgt normal folkeskikk hadde de ikke hatt en eneste lytter.

Hovedpersonen selv tar hele oppstyret med knusende ro og poengterer i likhet med både Brandes og Bergson viktigheten av sjanger og avsender: Om det var Jens Stoltenberg som omtalte meg som «knulledukke» hadde jeg kanskje stusset litt mer på det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook