Når vi nå nærmer oss våren 2012 har jeg vært NAV-klient i tre år. Hver fjortende dag mottar jeg en liten sum - tjenesten heter arbeidsavklaringspenger - som er beregnet på å hjelpe meg gjennom hverdagen mens et samarbeid bestående av meg selv og representanter fra helse-Norge og NAV skal forsøke å stake ut retningen for mitt fremtidige yrkesliv. I teorien burde det ikke være verdens største utfordring. Jeg er tross alt en vital ung mann i min beste alder med friske hårrøtter og solide tenner. Beina mine fungerer som de skal, armene og resten av kroppen står ikke tilbake. Hvorfor ikke bare ta seg en jobb? Mange andre mennesker går tross alt for den løsningen.

Samtidig er jeg ikke alene. Jeg har flere bekjente - oppegående, ressurssterke mennesker - som heller ikke tar seg en jobb. Ikke gjør de mye annet fornuftig heller, sett fra et samfunnsmessig ståsted. Ingen studier, ingen klart definert fremtidsplan og ingen snedige planer om snarlig verdiskapning av noe slag. Interessen for å «delta», å «bidra», er minimal innenfor denne gruppen, og utgjør ingen motivasjon å snakke om. Ansvarsfølelsen når det kommer til en abstrakt størrelse som «samfunnet» er lav.