SPILLETS MESTER: Jan Davidsen hadde avgjørende innflytelse på valg av den nye LO-lederen Gerd Kristiansen på LO-kongressen 2013, Jan Davidsen. Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet
SPILLETS MESTER: Jan Davidsen hadde avgjørende innflytelse på valg av den nye LO-lederen Gerd Kristiansen på LO-kongressen 2013, Jan Davidsen. Foto: Torbjørn Berg / DagbladetVis mer

En lavmælt bergenser

Jan Davidsen har bygget sin makt på strategiske allianser. Uten dem hadde han neppe fått tilnavnet «den mektige», skriver Stein Aabø.

Kommentar

Jan Davidsen er noe så naturstridig som en lavmælt bergenser. Gitt den makt alle tillegger ham, og det budskapet han formidler, er det høyst bemerkelsesverdig. I går, da han holdt sin siste tale som leder i Fagforbundet i Folkets Hus, hadde han nesten ikke tid til å høre tilløp til klappsalver i salen. Han fosset videre, som alltid, i hurtigtogsfart, lett mumlende gjennom et ti siders manus med enkel linjeavstand. Ikke utpreget karismatisk. Ingen forførende skikkelse. Ingen åpenbar personlig autoritet. Så hvordan har denne mannen holdt seg på toppen av Norges største fagforbund siden han entret scenen i 1992?

Han ble ikke løftet fram av Gro Harlem Brundtland eller tidligere LO-leder Yngve Hågensen. Tvert imot ble hans kandidatur motarbeidet av forgjengeren, Liv Nilsson. Davidsen har aldri vært med i Ap's og LOs innerste sirkler. Riktignok har han vært med i Ap's sentralstyre og i LOs sekretariat. Men han går ikke tur med Jens Stoltenberg. Og han holdt med den tapende part da Gerd-Liv Valla måtte gå som LO-leder.

På en måte kan vi si at Jan Davidsen har vært i evig opposisjon. Alltid på venstre side i konflikter i arbeiderbevegelsen. Alltid fremst i kritikken av diverse borgerlige regjeringer som han har opplevd og overlevd. Alltid mot liberalisering og markedsretting av politikken. Hyppig omtalt som «bremsekloss» mot «modernisering».

Han fikk LO til å stemme nei til norsk EU-medlemskap i 1994. Han bidro avgjørende til valget av Gerd-Liv Valla som første kvinnelige LO-leder i 2001. Han fikk tidligere nestleder i Fagforbundet, Gerd Kristiansen, inn som LO-leder i 2013. Maktutøvelsen har vært mulig gjennom forbundets store medlemsmasse innad i LO. Men Davidsen har ikke vært noen medieyndling. Han har ikke rent ned studioene på Marienlyst eller hos TV2. Han har vært vanskelig å få tak i for journalister. På den annen side har Davidsen bidratt til å finansiere venstreorienterte tenketanker uten samme suksess som Civita.

Så hva er det med ham? Han har selvfølgelig hatt tillit blant sine egne medlemmer, hvorav mange er blant sliterne i samfunnet. I går ble landsmøtet åpnet med filmsnutter av forbundets ulike seire for folk på golvet. Gjennom sin tydelige kritikk av den til enhver tid sittende regjering har han også hatt sympati på venstresida langt utenfor Fagforbundets område. Først og fremst har han vært en alliansebygger. Alt i begynnelsen av sin lederkarriere var han i nærkontakt med Senterpartiets toppfigurer. På den tida kjempet Sp sitt livs kamp for å holde Norge utenfor EU, ved siden av sin vedvarende kamp for norske kommuner og norsk distriktspolitikk. Det var åpenbart at Sp og det daværende Kommuneforbundet hadde felles interesse i å opprettholde kommuners liv og økonomi. På 1990-tallet var regjeringspartiet Ap vel så ivrig som Høyre i å tegne om kommunekartet. Men Davidsens medlemmer ønsket verken å miste eller få forandret jobben. I dag er Davidsens forbund den mest iherdige motstanderen av kommunesammenslåing, privatisering og konkurranseutsetting.

Med på laget fikk Davidsen for ti år siden medlemmene av Norsk Helse- og Sosialforbund. Før fusjonen hadde Kommuneforbundet om lag 230 000 medlemmer. Nå er medlemstallet 330 000 og utgjør mer enn hvert tredje LO-medlem. Den tidligere hjelpepleierhærføreren Tove Stangnes forsto også at allianser var nødvendige da hun flyttet sitt forbund fra YS til Davidsen.

Straks tidligere utdanningsminister Kristin Clemet hadde overført forhandlingsansvaret for lærerne fra staten til kommunene, ble kontakten mellom Davidsen og det store Utdanningsforbundet styrket. Det fins flust av arenaer hvor aktive fagforeningsledere kan snakke sammen. Fra riksmeklerens kontor til tariffkonferanser her og der. En av de siste overraskende alliansene var med arbeidsgiverforeningen Spekter, da de to ble enige om at hans medlemmer ved sykehusene godt kunne jobbe to-tre helger mer i året. Denne avtalen gjorde Norsk Sykepleierforbunds posisjon vanskeligere.

I sin avslutningstale i går snakket Davidsen nettopp om behovet for allianser. «Skal vi bygge allianser, må vi forholde oss til de viktigste konfliktlinjene i samfunnet - innen arbeidslivet, i organiseringen av det offentlige, i næringsutviklingen, innenfor fordelingspolitikken, i forholdet mellom sentrum og periferi - og i klimapolitikken», lød signalet til den som skal overta etter ham.

Hvem det blir er i skrivende stund uklart. Lenge har observatører trodd at det vil bli Mette Nord, tidligere nestleder i forbundet og fram til regjeringsskiftet statssekretær ved Statsministerens kontor. I helga har VG brakt spekulasjoner om at relativt ukjente Odd-Haldgeir Larsen seiler opp. I dag får vi vite resultatet. Av historien har vi lært at den Davidsen støtter, går seirende ut.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook