NOE Å TENKE PÅ: «Kanskje Dr. Kadhafi, mens han sitter fengslet og venter på rettssaken sin, vil ta seg tid til å reflektere over ordene han en gang angivelig skrev», skriver kronikkforfatteren. Foto: Chris Helgren/Reuters/Scanpix
NOE Å TENKE PÅ: «Kanskje Dr. Kadhafi, mens han sitter fengslet og venter på rettssaken sin, vil ta seg tid til å reflektere over ordene han en gang angivelig skrev», skriver kronikkforfatteren. Foto: Chris Helgren/Reuters/ScanpixVis mer

En legitim intervensjon

Til og med en doktorgradsavhandling som mest sannsynlig er skrevet av Muammar Kadhafis sønn, støtter prinsippene for Libya-krigen.

Det er et lite kjent faktum at den doktorgradsavhandlingen ved London School of Economics, som bærer navnet Saif al-Islam Alqadhafi argumenterer for den samme militære intervensjonen som resulterte i hans arrestasjon, fengsling og mulige dødsdom i et rettssystem som muligens, i Libya, defineres som rettferdig. Kanskje Dr. Kadhafi, mens han sitter fengslet og venter på rettssaken sin, vil ta seg tid til å reflektere over ordene han en gang angivelig skrev.

«Den internasjonale orden har», ifølge denne avhandlingen, «et ansvar for å beskytte de elementære rettighetene til de innbyggere som lever under et ikke-liberalt styre» (slik som, kan ikke leseren motstå å legge til, din fars).

Et akademisk panel, som ikke må forveksles med undersøkelsene til Lord Wolf, hvis svært kritiske rapport om LSEs bånd til Libya ble utgitt nylig, er satt ned for å undersøke anklagene om plagiat som er blitt fremmet mot denne avhandlingen, men har fremdeles til gode å komme med noen konklusjon.

Uavhengig av hvem som skrev den, stopper det ikke her. I den versjonen som er tilgjengelig på nett argumenteres det for det såkalte «kollektivt styre-systemet», som involverer representanter for både sivilsamfunn, næringsliv og regjering. Og «i den grad det kollektive styresystemets mekanismer lykkes i å sørge for at innbyggerne i den illiberale staten blir hørt, kan en slik intervensjon komme på initiativ fra disse. Når systemets øverste nivåer bestemmer seg for å gripe inn i et annen stats anliggender, vil dette derfor ha sitt utspring i folkets vilje, på grasrotnivå».

Oversatt til enkel norsk må dette bety at da lederne for de libyske opptøyene i Benghazi påpekte at Dr. Kadhafis far truet med å jage dem gjennom bakgate etter bakgate, og ikke vise nåde, og de ba om assistanse, var det med på å rettferdiggjøre det luftangrepet Nicolas Sarkozy fremmet forslag om, og som ble sanksjonert av FN.

De følgende luftangrep, utført av Nato, kostet Dr. Kadhafi flere fingre på hans høyre hånd. De ga også anti-Kadhafi-styrkene på bakken overtaket, noe som førte til drapet på faren (da et fransk jagerfly nettopp hadde skutt ned konvoien hans) og den påfølgende arrestasjonen av Saif selv.

Ekstraordinære bilder, tatt rett etter at Saif ble tatt til fange, viser ham i ørkenhabitt, med ansikt og hår dekket av sand, som for med en maske teatralsk å portrettere Døden. En framtoning lysår fra den velpleide, velkledde, vestliginspirerte figuren som få år tilbake satt framfor professor Lord Meghnad Desai og diskuterte sin LSE-avhandling. Angivelig skal de ha diskutert slike udødelige temaer som ««3x3=3»-modellen som lagdelt styringssystem» og «kollektivt styre og kosmopolitisk, lagdelt statsborgerskap».

«Likevel», fortsetter avhandlingen, «utfordringene som er involvert i enhver avgjørelse om å intervenere på kryss av grenser, og faren for «liberal imperialisme», er fortsatt til stede, og sannsynligheten for at en militær innblanding kan rettferdiggjøres, gitt de uforutsette konsekvenser en slik aksjon fører til, forblir lav». Godt poeng.

«Etter Libya» er et godt tidspunkt for å ta en gjennomgang av hva som noen ganger kalles en liberal innblanding. Jeg har nylig hørt to motstridende syn, ett fra en tidligere ambassadør for USA, og det andre fra en nåværende britisk en. Peter Galbraith var en forkjemper for en amerikansk intervensjon i det tidligere Jugoslavia, hvor han tjente som ambassadør til Kroatia. Han har imidlertid blitt en steil kritiker av den massive, dyre inkompetansen og katastrofale, uintenderte konsekvenser av de USA-ledede innblandingene og klønete forsøk på nasjonsbygging i Irak og Afghanistan.

Om man imidlertid ser tilbake på de første tjue åra etter Den kalde krigen, ser Galbraith fire «relativt vellykkede tilfeller»: Kuwait (den første Golfkrigen), Bosnia, Kosovo, og nå, Libya. Disse fire har, mener han, noen fellestrekk. De militære aksjonene var relativt korte, og mange av dem ble utført fra luften. Intervensjonene hadde bred internasjonal og regional støtte. Aksjonene var avhengige av lokale samarbeidspartnere. Målene var begrensede.

MÅ DØMMES ETTER MÅLET: «Liberale, humanitære intervensjoner må være sjeldne, eksepsjonelle svar på ekstreme, umenneskelige omstendigheter, og må framfor alt dømmes etter deres oppnåelse av det umiddelbare målet, å unngå eller reversere katastrofen,» skriver professor Timothy Garton Ash.
MÅ DØMMES ETTER MÅLET: «Liberale, humanitære intervensjoner må være sjeldne, eksepsjonelle svar på ekstreme, umenneskelige omstendigheter, og må framfor alt dømmes etter deres oppnåelse av det umiddelbare målet, å unngå eller reversere katastrofen,» skriver professor Timothy Garton Ash. Vis mer

Hvordan kan Galbraith allerede hevde at Libya er vellykket? Fordi vellykkethet defineres som oppnåelse av dette begrensede målet: å reversere et pågående eller tilsynelatende uunngåelig massemord på sivile (Bosnia, Kosovo og Libya) eller en bevæpnet okkupasjon (Kuwait). Det er klart at Libya i dag ikke er noe Sveits, og det vil det med all sannsynlighet heller ikke bli.

Hvis forholdene igjen blir forferdelige der, og pålitelige observatører har allerede dokumentert misbruk av menneskerettigheter av landets frigjørere, da får man takle det ettersom det oppstår. «Relativ vellykkethet» defineres også ved hvor beskjedent det målet man måler etter, er.

Sir John Jenkins, Storbritannias nåværende ambassadør til Libya og tidligere ambassadør til Irak, vil ikke slå seg til ro med dette. Han ser også trekkene som gjorde den libyske aksjonen annerledes og bedre enn den i Irak. Han legger da spesielt vekt på støtten fra Den arabiske ligaen.

Imidlertid argumenterer han for at den leksa man oftest mener å ha lært av å se på de siste to tiåras intervensjoners brokete historie, nemlig at «nasjonsbygging er en lek for bøller», er feil. Den riktige konklusjonen er at «nasjonsbygging er det vi er nødt til å få til». Derfor kan man bare konkludere med en intervensjon har vært vellykket når man ser på det i et lengre tidsperspektiv. Aksjonen er vellykket hvis den staten man har påvirket (eller, som i tilfellet Kosovo, skapt) ender opp med å være markant bedre enn den var i en lengre periode før intervensjonen, ikke bare bedre enn midt i høydepunktet av den humanitære krisen. Det som Libya, i likhet med andre arabiske stater, trenger, er en «legitim, ansvarlig og avtakbar regjering».

Det er ingen grunn til å tvile på Jenkins' oppriktighet når han er bekymret for en region han kjenner svært godt. Men jeg mener Galbraith har rett i sitt hovedpoeng. Liberale, humanitære intervensjoner må være sjeldne, eksepsjonelle svar på ekstreme, umenneskelige omstendigheter, og må framfor alt dømmes etter deres oppnåelse av det umiddelbare målet, å unngå eller reversere katastrofen.

Dette er mer eller mindre hva den FN-godkjente «ansvar for å beskytte»-doktrinen (R2P) sier. Prinsippet er utdypet i flere FN-dokumenter og andre studier. Det markerer en ny retning og er kommet fram til av en Kanadisk-sponset internasjonal kommisjon. Det setter noen svært krevende betingelser, som begynner med tilstedeværelsen av en ekstrem humanitær krise, men inkluderer slike kriterier som riktig intensjon, korrekt autoritet, siste utvei og midler som svarer til krisens omfang.

Det skal også være til stede en «rimelig sannsynlighet» for å kunne unngå eller bremse opp lidelsene, og at konsekvensene av å ikke agere sannsynligvis er verre enn konsekvensene av å gjøre det. Jeg mener vi allerede kan si dette om Libya. Om Kadhafiregimet hadde fått mulighet til å knuse menneskene i Benghazi ville situasjonen vært verre i dag.

På den annen side har man motsigelsen man ofte hører i USAs Irak-debatt, som siterer det kjente butikkskiltet: «Hvis du knuser det, så eier du det». Til denne er det to svar: For det første «knuste» ikke vesten Libya slik den knuste Irak, i en valgt krig som ikke oppfylte kriteriene i R2P-prinsippet. Og mer elementært: Verden er ikke en butikk. Land er ikke porselensfigurer som kan løftes opp og likegyldig knuses av amerikanere på besøk.

La oss bytte metafor og heller si det på følgende måte: Du ser naboens to år gamle datter bli maltraktert av rottweileren hans. Hva gjør du? Hvis du er i stand til det, hopper du over gjerdet og slår hunden med en stokk for å få den vekk, eller du skyter den. Fra da av kan du bli spesielt opptatt av den lille jentas framtid, men hun blir ikke din datter. Du eier henne ikke. Akkurat like lite som Vesten eier Libya bare fordi den gjorde en begrenset, legitim intervensjon der.