En lek med konstruksjoner

Innfallsrik roman som svekkes av formen.

BOK: Tormod Hauglands nye roman er både spennende og utilfredsstillende å lese. Det tenkes mye og godt om kunst og litteratur, språk og identitet her, men formen svekker romanen. Hauglands metode kan minne om hovedpersonens, fortelleren Ola Landes: «Eg arbeidde ut i frå eit prinsipp som sa at alle tydelege retningar skulle viskast ut, teksten skulle vere utan tyngdepunkt, flat og uten meiningsmessig misjon.» I «No Mar» skaper flere retninger og spor et betydningsmangfold, men gjør også fortellingen om Ola vagere.

Veikryss

Etter fire år returnerer fortellerens far, Olav Lande, fra sitt fiktive dødsrike. Multikunstneren arrangerte sin egen død som et slags farvel til kunsten, men er gått trøtt av prosjektet. Han dukker uforvarende opp igjen i livet til sønnen Ola, som i mellomtida har redigert - og når sant skal sies, omskrevet - farens skrifter. Den dagen faren dukker opp skal Ola til Oslo for å promotere siste bind. Del to av boka dekker togreisen til Oslo og oppholdet der. Besynderlige møter finner sted og Ola vikles inn i en sektliknende protestbevegelse som opponerer mot et samfunn der individets muligheter for deltakelse er blitt marginalisert. Ola er spesielt sårbar nå etter farens tilbakekomst; han har både livnært seg av og gjemt seg bak farens tekster. Ola får en identitetsknekk og befinner seg plutselig midt i et trøblete eksistensielt veikryss.

Vindskjev

Haugland leker med språket, er fornøyelig satirisk, bryter konvensjoner og skaper komikk. Han doserer og filosoferer over kommunikasjon og samfunn, meningen med livet og kunsten. Han synes også å prøve ut ulike estetiske ideer. Dette gjør boka både morsom og interessant å lese. Likevel oppleves ikke romanen, eller rettere sagt romankonstruksjonen, som godt balansert. Oslo-oppholdet tar er særlig brå utvikling: De mer politiske aspektene kommer inn med en tyngde som er overraskende, lest i lys av resten av romanen.Bokas tittel henviser riktignok til protestbevegelsen Ola fanges inn av, men dermed blir det jo snodig at denne først kommer inn med full kraft på de siste 30 sidene. Fortellingen om Ola, og problematikken knyttet til identitet og skrift, drukner nærmest i dramatikken avslutningsvis. Det er refleksjonsnivået og dristigheten som er denne romanens styrke.