En lesbisk rollemodell?

«Det er et originalt trekk å sette en lesbisk karakter inn i helteposisjonen, slik det gjøres i bøkene om Hanne Wilhelmsen.»

Anne Holts romanskikkelse, politikvinnen Hanne Wilhelmsen, blir på mange måter oppfattet som et lesbisk ikon i norsk populærlitteratur. Hun er tøff, skarp og målrettet - men duger hun egentlig som rollemodell? # Mer enn én gang er Anne Holt blitt anklaget for å ha sviktet homobevegelsen. Tidligere i vinter parerte hun beskyldningene med å vise til at hun har bidratt til synliggjøringen av lesbiske gjennom seks skjønnlitterære bøker. Skildringen av den lesbiske politikvinnen Hanne Wilhelmsen står sentralt i fem av dem. Det er imidlertid på sin plass å rette søkelyset mot de premissene som definerer utformingen av denne kvinnelige helten og universet hennes.

Lesbiske helter er et amerikansk fenomen som har sitt utspring i den lesbiske subkulturen på begynnelsen av 1980-tallet. Tekstene kjennetegnes ved at de har en lesbisk etterforsker sentralt plassert i fortellingen. Hun er det naturlige sentrum for handlingen, og den som oppklarer forbrytelsen. I tillegg har den kvinnelige helten en solid forankring i en lesbisk livspraksis: Hun omgås lesbiske og homofile venner og har en kjæreste eller partner som er hennes likeverdige. Hun har - eller utvikler i løpet av fortellingen - en trygg identitet, et lesbisk sosialt og seksuelt selv. Fortellingene får sin relevans for lesbiske lesere ved at det marginale aspektet ved den lesbiske eksistensen gis et vesentlig rom i narrasjonen. Heltens kamp, og hennes seier over destruktive krefter - oftest patriarkatet og det heterofile hegemoniet - symboliserer samtidig bevegelsen mot et samfunn med mer rettferdighet og mindre diskriminering. Tekstene peker utover seg selv ved å skissere at det er mulig å leve et godt og fullverdig liv som lesbisk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ved inngangen til 1990-tallet krysset den lesbiske helten over i mainstreamkulturen. I den vestlige delen av verden kunne vi dessuten oppleve en økning av lesbiske karakterer i bl.a. såpeserier på TV, i film og i det kulørte nyhetsbildet. Denne oppblomstringen av lesbisk-like skikkelser ble oppfattet som en synliggjøring av lesbiske. Problemet med mange av disse skikkelsene var imidlertid at de ikke fikk utfolde sine lesbiske sider: De viste seg som falske lesbiske representasjoner. En amerikansk teori, som omtaler fenomenet under betegnelsen lesbian chic, hevder at mainstreamens fortellinger om lesbiske henviser disse skikkelsene til én av tre mulige skjebner: 1. Den lesbiske gis ingen å være lesbisk med. Hun forblir frustrert, uforløst og alene. 2. Den lesbiske «heteroseksualiseres»: Hun vises som ustabil i sitt lesbiske uttrykk, og ender opp med en mann. 3. Den lesbiske dør. Hun kan også skrives ut av fortellingen på andre måter, ofte uten nærmere forklaring. Slike scenarier presenterer den lesbiske tilstanden som komplisert, illusorisk og oppløselig. Budskapet blir at det ikke fins noe slikt som en god og selvtilstrekkelig lesbisk seksualitet.

I den typen litteratur som er ment å favne en stor lesergruppe, er lesbiske tradisjonelt sett å finne i en forbryterrolle. Det er derfor et originalt trekk å sette en lesbisk karakter inn i helteposisjonen, slik det gjøres i bøkene om Hanne Wilhelmsen. Vi kan se den lesbiske helten i populærlitteraturen som en import fra den amerikanske subkulturen. I tilfellet Hanne Wilhelmsen strander imidlertid likheten med subkulturelle fortellinger ved eksemplifiseringen av den lesbiske etterforskeren: Hanne har verken den stoltheten eller det motet som preger forløperne i den lesbiske litteraturen. Den iboende homofobien hennes, feigheten og skamfølelsen hun sliter med - samt undertrykkelsen av kjærestens behov for å leve åpent - korresponderer bedre med holdninger i storsamfunnet, enn holdninger vi finner innad i de lesbiske miljøene. Ambivalensen i presentasjonen av det lesbiske materialet gjør det nærliggende å se disse fortellingene som et utslag av lesbian chic.

Leseren får tidlig vite at Hanne deler leilighet med kjæresten, Cecilie. Hun har altså i utgangspunktet en å være lesbisk med. Cecilie er en av flere kritiske stemmer i disse tekstene. I relasjonen til Hanne er det hun som står for de tradisjonelt sett marginale standpunktene: Det er Cecilie som mener at to homofile mennesker utmerket godt kan «lage» barn sammen, det er hun som er åpen og uttrykker entusiasme omkring egen legning. Det er dessuten Cecilie som tar seksuelt initiativ overfor Hanne. Cecilie blir slik å forstå som den mest helstøpte lesbiske skikkelsen i fortellingene. Skjebnen hennes er imidlertid å bli utsatt for en «forsvinningsstrategi», som skissert over: I «Løvens gap» er Cecilie i Amerika og eksisterer kun som en referanse for leseren. I «Død joker» blir Cecilie syk og dør. Hun skrives altså ut av fiksjonsuniverset. Den kritiske stemmen i den lesbiske relasjonen er nå borte, og tilbake sitter leseren med en uttalt lesbisk helt, som reelt sett ikke har hatt noen å være lesbisk med i de siste bøkene.

I løpet av de to første fortellingene må vi regne forholdet mellom Hanne og Cecilie som bekreftet. Relasjonen ligger under som seriens lesbiske alibi. «Salige er de som tørster» presenterer dessuten leseren for et lesbisk frigjøringsprosjekt: Hanne kommer ut som lesbisk til kompisen Billy T. - riktignok etter påtrykk fra ham - og innlemmer ham i sin og Cecilies omgangskrets. Men Hannes «komme-ut-prosess» ser ut til å bremse i de følgende bøkene, og hun verner like hissig om privatsfæren sin. Billy T.s rolle som kritisk instans blir mindre tydelig, og hans uttrykte respekt for Hanne som lesbisk motsies av den fortellermessige dreiningen serien tar: Hanne Wilhelmsen blir offer for en annen av hovedtrendens narrative strategier - hun «heteroseksualiseres». Hanne kysser og klemmer sine mannlige kompanjonger. Hun syr gardiner til Håkons kontor, og innreder Billy T.s leilighet. Parallelt med at Cecilie gradvis skyves i bakgrunnen, skildres Billy T. med stigende fascinasjon sett gjennom Hannes øyne. Hun kobles til ham i en forbindelse som stadig mer likner en heterofil parkonstellasjon: Hun bor hos Billy T. mens Cecilie er i Amerika, og sover i samme seng som ham. Hun koker spagetti til guttene hans, og irettesetter ham når han ikke tar skikkelig vare på dem. Til slutt går de to til sengs - symbolsk nok mens Cecilie ligger for døden.

Der den lesbiske subkulturens litteratur er opptatt av å presentere lesbisk eksistens som livskraftig og positiv, synes fortellingene om Hanne Wilhelmsen å gjøre det motsatte. Tekstene er underlagt en fortellermessig struktur som oppløser den lesbiske konstellasjonen. Den lesbiske identiteten vises som ustabil, og tekstene presenterer det å være lesbisk som en kjedelig og dypt problematisk situasjon. Som en konsekvens av presentasjonsformen blir hovedpersonen sittende igjen med et troverdighetsproblem som lesbisk. Parallellen mellom fortellingene om Hanne Wilhelmsen og fenomenet lesbian chic framstår slik som mer tydelig enn innslagene fra den lesbiske litterære tradisjonen. Etter lesningen av bok fem er det vanskelig å se at det er noe igjen av det pro-lesbiske materialet. Tesen om Hanne Wilhelmsen som lesbisk rollemodell ser slik ut til å hvile på et sviktende grunnlag.

Anne Holt er en av våre mest populære krimforfattere. At hun har valgt en helt som virker utradisjonell, bidrar kanskje til denne begeistringen. Men framstillingen av Hanne Wilhelmsen og tilværelsen hennes kan neppe sees som et bidrag til synliggjøringen av lesbiske og homofile. Når lesbiske karakterer blir presentert uten den historiske, sosiale og kulturelle sammenhengen virkelige lesbiske står i, blir disse skikkelsene lett offer for fortellingens tilfeldige vinder og det lesbiske aspektet forsvinner. I teorien om lesbian chic heter det at slike representasjoner faktisk forsterker usynliggjøringen av virkelige lesbiske, fordi de gir et uriktig bilde av deres virkelighet. Det er grunn til å være skeptisk til den typen lesbiske skikkelser som Hanne Wilhelmsen kan sies å være en representant for. I beste fall har de en begrenset funksjon. Først når vi finner representasjoner av lesbiske eller homofile helteskikkelser som tar i bruk et videre spekter av kvalitetene ved en homofil livsstil, kan vi i denne sammenhengen begynne å snakke om gode rollemodeller.