«En levende og en død»

En lavmælt, varm og annerledes roadmovie.

FILM: Det skal egentlig ikke så mye til for å lage en god film om store spørsmål. Det holder å utstyre en loslitt drukkenbolt med en avdød venn på ryggen, for så å sende ham på vandring tvers igjennom Kina.

Zhao har lovet å få liket av sin venn hjem til familien, men han har ingen penger og ingen bil å frakte det i. Løsningen på problemet blir mennesker han treffer langs landeveien, eventuelt et hult traktordekk, ei gammel kjerre eller sin egen rygg. Absurde og morsomme scener utspiller seg fordi Zhao stadig må være kreativ når det gjelder sin døde venn og sin egen sult. Men filmen er hovedsakelig preget av en dempet lavmælthet, gjort varm og menneskelig av hovedpersonens smittende humør og standhaftighet. Det er som om vi iakttar et gammelt kinesisk sagn iført ny moderne drakt.

«En levende og en død» er en film om vennskap, men mest av alt er det et portrett av Kina, landets vakre og allsidige natur og ikke minst de store omveltningene landet går igjennom. Kulissene består av det kinesiske landskapet og skuespillerne er stort sett amatører. Til tider er det tilløp til overspill og til tider tar filmen merkelige vendinger, men ikke nok til at det blir irriterende. Til det er resten av historien som utspilles for fascinerende.