En levende Tolstoj

«Dette er ingen halvt roman, ingen halvt biografi, ikke fakta og fiksjon på én gang,» skriver professor Geir Kjetsaa i forordet til sin bredt anlagte biografi om den russiske diktergiganten Lev Tolstoj.

Heldigvis har forfatteren også bare halvt rett. For om boka bygger på et grundig, samvittighetsfullt og maurflittig arbeid med dokumenter i russiske og utenlandske arkiver, er resultatet et engasjerende og mangefasettert bilde av Tolstoj. Biografien er spennende som en roman.

Annerledes kan da heller ingen oppriktig og vederheftig bok om Tolstoj bli. Hans liv og person sprenger alle båser. Han er en paradoksal søyle i så vel Russlands historie som verdens litteraturhistorie. At professoren selv er blitt revet med av sitt objekt, skinner klart igjennom. Hans egen framstilling gjør at vi forstår ham, og tilgir at begeistringen avføder en rekke i utgangspunktet forstyrrende utropstegn i den ellers nøkterne teksten.

Irriterer og imponerer

«Lev Tolstoj var nok et geni, men han var ikke klok,» lyder den russiske filosofen Rozanovs dom. Hadde det bare vært så enkelt. Enhver som har kommet i berøring med Tolstoj, vet at han ikke kan annet enn både å irritere og imponere. Geir Kjetsaa har meislet bort og foretatt sine framhevinger slik at den profil som framtrer, lar paradokser og storhet komme til sin rett: Tolstoj er forfatteren av verdensformat som vraker kunsten til fordel for livet, men som ikke kan leve uten at døden finner sin mening. Han er moralisten som først som olding klarer å motstå kjødets fristelser, til tross for at han fra ungdommen av hadde pålagt seg selv daglige botsøvelser etter nattlige rangler, og formant sine omgivelser om det rette liv.

Han er også moralisten som kjempet for en skole der barna kunne komme og gå som de ville. Han er godseieren som syr støvler for tjenestefolket og pløyer sin egen jord - og som i sin ungdom spilte bort sine livegne. Han er den kristne som fornekter Kristi guddommelighet og støtes ut av kirken - en utstøtelse Kjetsaa forteller ble bekreftet av patriarken i 1995. Tolstoj er den religiøse grubler og sektantenes forsvarer som setter fornuften høyest av alt. «Jeg tror ikke på den Gud som har skapt himmel og jord, men på den Gud som lever i menneskets bevissthet,» fortalte han de gudfryktige og overtroiske russiske bøndene - som samtidig for ham som for så mange russiske intellektuelle representerte den sanne tro og den sanne viten.

Han er patrioten som avviser staten og bekjenner seg til anarkismen. Han er soldaten og krigshelten som blir forkjemper for ikke-vold - hans mest kjente elev heter Mahatma Gandhi. Og Tolstoj er endelig sekstenbarnsfaren som skriver Kreutzersonaten, der alt seksuelt samvær stemples som synd, også om det foregår innen ekteskapet.

Kjærlighetstragedie

Om fortellingen om Tolstojs liv sprenger kunstens sjangere og fornuftens begreper, er hans nærmere femti år lange ekteskap med Sofja Andrejevna en kjærlighetstragedie uten sidestykke i verdenslitteraturen. Kjetsaa gir oss et bilde der Tolstoj nok trer klarere fram enn hans hustru, men tragedien blir ikke mindre av det. Vi får inntrykk av at den 34-årige forfatteren nærmest vurderer sin tilkommende 18-årige brud som skulle det dreie seg om anskaffelse av en hest: «Hun tegnet godt! Stor, sanselig munn og vakre, mørke øyne, livlig og følsom. Så forferdelig intelligent var hun vel ikke, men det kunne jo bare være en fordel..,» heter det i det som vel må være gjengivelsen av Tolstojs dagbok.

Denne dagboka hadde Tolstoj vist sin tilkommende allerede før vielsen, noe som ga den unge piken hennes første sjokk: Her utbredte han seg om rangler med sigøynerpiker, bondejenter som fristet ham, fyll, spill og spetakkel.

Seinere hadde de to en felles dagbok, som lå åpen i stua og som begge leste og skrev i. Denne «fornuftige» ordningen bidro utvilsomt til at ekteskapet utviklet seg til et mareritt, der begge hang like fast i den andre. Da hadde Sofja ikke bare årvisst født Tolstojs barn, hun var også hans sekretær. Hun renskrev enkelte kapitler av «Krig og fred» opptil 12 ganger og tok tidlig over styringen av godset. «Jeg er meget glad for at De liker min kone,» hadde Tolstoj skrevet i et brev tidlig i ekteskapet. «For selv om jeg elsker henne mindre enn min roman, er hun jo tross alt min kone.»

Og enda mer elsket Tolstoj «sannheten». Den framsto for Sofja som en trussel på liv og død. Etter sin «omvendelse» ville Tolstoj omforme sitt liv til et kunstverk og leve «sant» i henhold til sine idealer: Han ville gi bort jorda til de fattige og frasi seg inntektene fra bøkene. Kona visste at dette ville føre til familiens ruin.

Konflikten førte til at Tolstoj flyktet hjemmefra i sitt 82. år, og døde på Astapovo jernbanestasjon. Sofja fikk ikke komme inn til sin mann på dødsleiet.

Forfatter

«Ikke på noe kunstverk har Tolstoj arbeidet så lenge og lidenskapelig som på sin egen død,» skrev Stefan Zweig. Før han døde, hadde han rukket å bli en kraft i Russland som både i inn- og utland i mangt ruvet over tsaren. Som «Russlands samvittighet» grep han inn mot forfølgelser av jøder og annerledes tenkende, han hjalp egenhendig til for å skaffe mat til bøndene under hungersnøden - likevel er han for ettertida først og sist forfatter.

Professor Kjetsaa har latt Tolstojs liv få bred plass, men har også funnet rom til meget instruktive gjennomganger av forfatterens hovedverker og flere av hans polemiske og filosofiske skrifter. Man kan riktignok enkelte steder fornemme en viss uproporsjonalitet i behandlingen av dem, men dette er pirk, og skyldes nok også forfatterens eget engasjement. For uten det kunne Kjetsaa neppe utholdt den flid som åpenbart ligger bak biografien, og som blant annet har fått nedslag i stadige henvisninger til norsk resepsjon av Tolstoj og til hans betydning for andre diktere og tenkere.

Dette er professor Geir Kjetsaas fjerde biografi om russiske diktere. Personlig anser jeg den foreliggende som hans mest vellykkede, og kan bare gratulere forfatteren og det lesende publikum med en usedvanlig levende og innsiktsfull presentasjon av Lev Tolstoj.