VIKTIG: I dag får Ulrik Imtiaz Rolfsen Ossietzky-prisen av norske PEN. Det blir festtaler og sikkert gledestårer. Men det er naivt å tro at frihetene som hylles, er uviktig for demokratiet.
VIKTIG: I dag får Ulrik Imtiaz Rolfsen Ossietzky-prisen av norske PEN. Det blir festtaler og sikkert gledestårer. Men det er naivt å tro at frihetene som hylles, er uviktig for demokratiet. Vis mer

En liberal utfordring

Av og til er Høyesterett den beste medisin mot øyeblikkets angst, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Det er ikke ofte det felles tårer i Høyesterett. Det skjedde på fredag da retten enstemmig slo fast at PSTs beslag av upublisert materiale hos filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen var ulovlig. Gledestårene hos tilhørerne skyldtes ikke bare en viktig seier for kildevernet, men lettelsen over at landets øverste dommere hadde holdt hodet kaldt i en opphetet tid. Mens politi og lovgivere utnytter det handlingsrommet frykt og terror skaper, slår Høyesterett ring om grunnleggende prinsipper og friheter.

Det skjedde en uke etter terrorangrepet i Paris og dagen etter at Stortinget hadde hastebehandlet innstramninger i utlendingsloven.

Rolfsen mener beslaget likevel har gjort ubotelig skade på dokumentaren om norske islamister. Flere kilder har ønsket å trekke seg. Tilliten er svekket, tvilen er sådd. Resultatet kan bli at vi går glipp av viktig informasjon og innsikt, ikke bare på dette området. Så raskt og ubetenksomt kan en sentral samfunnsfunksjon undergraves.

Samme dag som Høyesterett satte en grense for myndighetenes maktbruk, kom skribenten Aslak Nore i VG med et heftig forsvar for å utvide den i bekjempelsen av terror og ekstremisme. Han harselerte med norske liberalere som er bekymret for at mer overvåking og fullmaktslover vil ødelegge vår egen samfunnsformasjon. Han viste til at Patriot Act, Guantanamo og NSA ikke har ødelagt det amerikanske demokratiet. Ødelagt det? Nei, selvsagt ikke. På gata i New York går livet sin vante gang, og neste år avholdes fortsatt presidentvalg. Men vilkårlig fengsling uten lov og dom, bruk av tortur og massiv overvåking, har svekket rettssikkerheten og gitt enorm makt til institusjoner som sjelden lar seg etterprøve. Takket være Edward Snowden vet vi litt mer om det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Har USA tvert om blitt et mer tolerant land, slik Nore hevder? Den siste uka har republikanske presidentkandidater foreslått registrering av muslimer og vil nekte syrere adgang til enkelte stater. Jeb Bush vil gjøre et unntak for kristne flyktninger. Terskelen for å foreslå drakoniske og udemokratiske lover er åpenbart lav, selv med fratrekk for at det er valgkamp.

Det norske demokratiet ville heller ikke blitt lagt i ruiner om Høyesterett hadde kommet til en annen konklusjon. Det kan ikke være syretesten for hvilke endringer vi kan akseptere, like lite som vi skal godta storstilt overvåking - fordi de fleste av oss ikke har noe å skjule, som det så ofte argumenteres med. Kildevern og personvern er vitale organer i demokratiet. Om vi kutter i dem, lever demokratiet fortsatt, men med betydelig funksjonshemming. Det samme må sies om andre friheter som møysommelig er kjempet fram til borgernes beste. Skal hvert blunk i historien true dem, er de mindre robust enn vi har grunn til å håpe på.

Påfallende nok var det PSTs analysesjef Jon Fitje Hoffmann som kom med en av de mer edruelige kommentarene etter terrorangrepet i Paris. Han mente åpne, frie og sårbare demokratier må tåle angrep. Vi kan ikke overvåke oss til trygghet, sa Hoffmann. Vi må ikke ha noen illusjon om at vi kan sikre oss helt og i tillegg være borgere i et fritt samfunn.

Det sier altså en som vet mer enn de fleste her i landet om både overvåking og terror. Men i Nores bok er kanskje også han en naiv liberaler.

En annen spinnvill liberaler, Høyre-mannen Bård Standal, minnet på sin blogg i helga om begrepet «brennende plattform», en metafor hentet fra historien om en oljearbeider som da Piper Alpha eksploderte i Nordsjøen, hoppet 15 etasjer ned i et hav fullt av brennende olje og vridd stål. Alternativet, som han sa etterpå, var å brenne opp.

For å få til endring, må man skape en «brennende plattform», en følelse av at det å fortsette som i dag ender i den komplette fortapelse. Den følelsen er i ferd med å få fotfeste også blant nordmenn. Tanken på at det som skjedde i Paris, kan skje på Grünerløkka og på Rockefeller er uhyggelig. Selv fredelige hipstere kan bli for litt bombing, litt mindre personvern og litt mer overvåking.

Det er nedgang i oljeindustrien, men bygging av brennende plattformer er en vekstnæring. Den gamle Bush-ideologien - enten er du med oss, eller med terroristene - har overraskende lett fått fotfeste igjen. Tilhengerne har ingen andre svar på den liberale utfordringen enn at den er naiv og norsk.

Høyesterett lar seg heldigvis ikke påvirke av slike stemningsbølger og står urokkelig fast på å verne om prinsipper som er oksygenet i et fritt samfunn. I dag får Ulrik Imtiaz Rolfsen Ossietzky-prisen av norske PEN. Det blir festtaler og sikkert gledestårer. Men det er naivt å tro at frihetene som hylles, er uviktig for demokratiet.