HAR FYR: Lauren Bacall tenner en sigarett for sin ektemann Humphrey Bogart i 1951. - De som foretok egne rusvalg verden over blitt jaktet som samfunnsfiender som kan takke seg selv. Underveis og samtidig har alkohol og røyk som beviselig er de aller mest skadelige blitt glorifisert og folkeliggjort, skriver artikkelforfatteren. Foto: AP
HAR FYR: Lauren Bacall tenner en sigarett for sin ektemann Humphrey Bogart i 1951. - De som foretok egne rusvalg verden over blitt jaktet som samfunnsfiender som kan takke seg selv. Underveis og samtidig har alkohol og røyk som beviselig er de aller mest skadelige blitt glorifisert og folkeliggjort, skriver artikkelforfatteren. Foto: APVis mer

En liten fortelling fra rusomsorgen

Sid og Nancy med kanyler på et slitent hotellrom blir aldri like sexy som Humphrey Bogart og Ingrid Bergman med longdrinks på Ricks kafé.

Meninger

Våre nasjonale rusmidler ville ikke hatt samme status uten hjelp av Hollywood. Hvem husker vel ikke Audrey Hepburns eviglange munnstykker og dry martinis med stett i Breakfast at Tiffanys, eller Rita Hayworth med sigaretten som et fallossymbol mellom røde lepper som fikk menn til å tenke koffert og kvinner til å fikle etter lighter. For ikke å snakke om Don Draper og gutta i Mad Men som serverte treffsikre replikker mens de kylte ned sprit i mengder som ville knesatt en elefant.

Spaltist

Espen Thoresen

er komiker, programleder og journalist. Han ble kjent via P3, men har senere blitt en prisbelønnet dokumentarist for sine P2-dokumentarer.

Siste publiserte innlegg

Alkohol og røyk var for barske menn og sexy kvinner, og de som aldri så seg selv med askebeger på brystkassa og en drink på nattbordet etter et vellykket knull var enten impotent eller kristen. Med moralsk belegg fra drømmefabrikken tillater vi oss å vise fingeren til Christer Falch og resten av gjengen med dogmatiske navleplukkere for hallo? Hva er egentlig problemet? Om leveren skrumper eller lungene kollapser henvender vi oss da for fanden til det offentlige helsevesen! Selvpåførte skader har aldri vært til hinder for top notch behandling, og skulle du føle for en blå miks etter middag blir du trillet ut av en pleier, for fri lunsj finnes selv om den kommer fra Fjordland.

Men det er rart med det, den visuelle effekten kan aldri undervurderes. Sid og Nancy med kanyler på et slitent hotellrom blir aldri like sexy som Humphrey Bogart og Ingrid Bergman med longdrinks på Ricks kafé. En generell fascinasjon for det vakre og vellykkede har skapt et moralsk konsensus om at pent er sunt, mens stygt er farlig. Men å forblinde seg på hva som er vakkert har noen negative bieffekter. For hva skjer hvis du skulle falle utenfor den glamoriserte middelvei?

Problemet med virkeligheten er at den er direkte sending og noen ganger sliter handlingen seg. I dette tilfellet blir hovedrollen gestaltet av en vanlig mann i gata, la oss kalle han Anders som er sjåfør i eget firma. Anders har aldri bedt om noen hovedrolle, men det er bare å beklage; da det ble brutalt måtte han utføre stuntene uten stand-in.

I motsetning til Bogart,  panteren som med skjødesløse eleganse sklir mellom bordene mens han knipser til kelneren, er vår manns første tabbe at han glemte verdien av estetikk. For sorry mack; ingen assosierer en speedsnortende busespiser med en filmhelt.

Anders glemte at alkoholens glamorøse hjernevask ligger prentet i oss alle. Alkoholreklame er forbudt, men en helside i Dagbladet med terningkast seks om årets Sancerre er helt innafor. For hallo, er det meningen at folk skal virre mellom hyllene på polet på måfå? Om noen ønsker å anmelde årets påskehasj er det fritt fram på sosiale medier, men den som tar sjansen bør regne med trøbbel både fra jobb og familie.

Våre følelser og tankemønstre er så innpodet i en felles moralkodeks at vi knapt aner at hva det innebærer. Det ligger i oss alle, og da Anders ville ha hjelp for et bredere repertoar enn drink og røyk skulle det ganske raskt få uventede konsekvenser.

Taushetsplikten bortfaller ved fare for liv og helse. (Fra NN Klinikks hjemmeside.)

Klinikken beviste sin evne til å ta tak da allerede etter første orienteringsmøte. Til tross for at han ikke hadde status som pasient sørget de allikevel for at Anders mistet førerkortet og jobb. Ikke fordi han hadde kjørt bil i beruset tilstand, men fordi han muligens kunne finne på å gjøre det. Å følge et slikt resonnement innebærer at ikke bare reelle, men også potensielle lovbrytere kan straffes.

Men, ikke nok med det, som det heter på markskrikersk; klinikken var sporty nok til at de også innkalte kjæresten til avhør. At kjæresten er ressurssterk og talefør og at terapeuten hadde problemer med å forstå norsk var nok til at vår mann og kjæresten valgte å bryte kontakten. Men beklager, bruddet var ikke gjensidig.

«Opplysninger til barnevernstjenesten deles når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, eller foregår andre former for alvorlig omsorgssvikt.» (Fra NN Klinikks hjemmeside.)

Bedre før var enn siden ikke sant? Da kjæresten etter dette blir kontaktet av barnevernet begynner situasjonen å bli tilspisset. Igjen må hun forklare om vår manns selvmedisinering og hvorfor hun hadde rådet han til å oppsøke profesjonell hjelp. Hun opplyser igjen om at de ikke er samboere, og videre at Anders har et godt forhold til barna som aldri har sett han påvirket.

Men dæng, like igjen og nok en gang økes konfliktnivået. Til tross for at moren har aleneomsorg valgte barnevernet å ta kontakt med barnas far. Naturlig nok blir han bekymret og fritter barn og mor ut om Anders, og som en følge av dette igjen begynner den yngste å slite på skolen.

At jeg har lest møtereferatene er en ting, og at jeg har møtt både Anders og kjæresten er en annen. Om dette gjør meg subjektiv går det likevel an å stille spørsmål om hvordan et ønske om hjelp kan ende opp i en sfære som kunne vært diktert av Franz Kafka.

Når en moralkodeks som er kontaminert av Hollywood og Marlboro Man og følgelig er tømt for all logikk får store konsekvenser for dem som ikke passet i folden er det på tide å ta en pust i bakken. For Anders er ikke alene. Helt siden president Nixons «War on drugs» har de som foretok egne valg verden over blitt jaktet som samfunnsfiender som kan takke seg selv. Underveis og samtidig har alkohol og røyk som beviselig er de aller mest skadelige blitt glorifisert og folkeliggjort. Litt for glad i en drink sier du? Hey, det kan skje oss alle, har du fyr?

Etter førti års feilslått narkotikapolitikk foreslår regjeringen nå endelig at de skal slutte å straffe narkomane. I stedet skal de anses som syke og behandles. Fint det, selv om det er for et ukjent antall mennesker er for lite og for seint. For lite for dem som mistet jobb og anseelse for en joint, og for seint for dem som allerede er døde av overdose eller gulsott fra et ukontrollert marked.

Og hvordan går det så med Anders? Vår manns første erfaring med privat rusomsorgs relative forhold til taushetsplikt gjorde at han valgte å gå i dekning. Herfra håper han å bli plukket opp av offentlig helsevesen når han endelig havner i grøfta. I mellomtida deler han hytte med to polakker mens han får endene til å møtes ved sporadiske vaskejobber. Mellom slagene har han tid til å kose seg med sluttscenen i Casablanca der Humphrey Bogart kakker siggen og snur seg mot Ingrid Bergman mens han sier: «We`ll always have Paris …»

Synd for Anders at han må ta til takke med Jevnaker.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook