En liten gutt fra Trondheim

Den svenske forfatteren Göran Tunström har engang sagt at et menneskes egentlige verden er barndommens. Omgivelser opplevd for aller første gang vil alltid være der. Derfor kan man redegjøre for detaljer i barndommens rike, men husker ikke panoramaet man så i går.

  • Dette må være bakgrunnen for at Stein Ørnhøi i høst utgir boka «Gutten og krigen». En snodig liten bok om en gutts krigsopplevelser i Trondheim, plassert under en vid, men kortfattet himmel av Kosovo-krig, trøndersk nazisme, leksikalske opplysninger og betraktninger rundt krig og fred.
  • Stein Ørnhøi har et mangfoldig politisk liv bak seg. En markert SV-politiker i mange år. Stortingsrepresentant og i sin tid teatersjef. Han har vært med siden fjernsynets barndom og regisserte på åttitallet TV-serien om Vidkun Quisling. Spørsmålet er hvorfor Ørnhøi nå velger å utgi en bok som i praksis er en litt omfattende artikkel om hverdagsopplevelser fra krigen.
  • Krigen som hverdag er vel også hans poeng. At gutter er gutter uansett krig. At de vinker til kamera i Kosovo og i Midtøsten. At menneskets tilpasningsevne er utrolig og at selv krigen kan bli rutine.
  • Ørnhøi er en god forteller. En liten perle er beskrivelsen av tyskeren Willy og ungene på Byåsen. I krig settes den individuelle og den kollektive moral dramatisk opp mot hverandre. Willy er den harmløse tyskeren som gnikker på motoren sin og gir ungene tyske bongbonger. Ut fra det kollektive hatet mot tyskere kaster de likevel sand inn i maskineriet hans og er stolte over det, men det var jo ikke meningen at Willy skulle bli lei seg...
  • Alt skjedde i Munkvollkrysset, skriver Ørnhøi. Lille Stein opplever episoder med sprettert og tyskerjenter, brødkøer, smørmerker og rasjonering. Selvsagt er krig et dramatisk bakteppe i et barns liv og krigsårene må ikke glemmes. Men har vi ikke allerede hørt ganske mye om matauk, tran og turer til Verran hvor fine kakefat blir byttet i geitost?
  • Noen politiske spørsmål er det også grunn til å undre seg over etter å ha lest boka. Stein Ørnhøi var en av Stortingets best orienterte forsvarspolitikere, han var medlem av forsvarskommisjonen, og han var ingen pasifist. Refleksjonene nå peker i en annen retning. Selvsagt mot NATOs krigføring i Kosovo, mot Pinochet, argentinske generaler og Margaret Thatcher, men derfra til det brukne gevær?