PÅ TOPP: Karrieremessig er han åpenbart fortsatt på topp. Han nyter en respekt som tekstforfatter, foregangsfigur og rapper som er de færreste forunt, og har et stort og hengivent kjernepublikum, skriver forfatteren av denne artikkelen. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
PÅ TOPP: Karrieremessig er han åpenbart fortsatt på topp. Han nyter en respekt som tekstforfatter, foregangsfigur og rapper som er de færreste forunt, og har et stort og hengivent kjernepublikum, skriver forfatteren av denne artikkelen. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Ukas VERS: Lars Vaular - «Ventet på deg»

En liten livskrise, bare

Lars Vaulars siste utgivelser vitner om en artist på vei inn i en ny fase av karrieren. Blir den også hans siste?

Store artisters karrierer beveger seg i faser, og som regel deler vi dem i tre. En tidlig fase der artisten prøver og feiler, hermer litt her, finner på noe genialt der, og befester sin posisjon. Deretter mellomfasen, der artistene har funnet stemmen sin, og kunstnerisk og gjerne også kommersielt er på topp, men der en også kanskje tidvis kan savne noe av den ubevoktede friskheten som gjorde at en falt for dem i utgangspunktet. Deretter den fryktede sene fasen, der antallet hits tørker inn, enten fordi noe nytt kommer til, eller fordi gnisten mangler. Albumene kan strømme på, men «Greatest Hits» eller «Best of»-katalogen vokser ikke i samme takt.

Den sene perioden kan arte seg på mange vis. Enkelte artister, som John Coltrane eller Scott Walker, blir rastløse og kaster seg ut i eksperimenter som gjerne fremmedgjør store deler av fanskaren. Andre setter eksperimentene vel så høyt som tidligere fasers bragder. Atter andre går på tomgang, som Prince på nittitallet eller R.E.M. etter Bill Berrys sorti, ute av stand - eller vilje - til å fange inn magien som definerte dem annet enn i korte blaff. Gjerne mens de selv høylytt hevder at de er bedre enn noensinne. Ikke sjelden begynner artisten, hvis artisten er en mann, å tvile på sin egen manndomskraft.

Likevel finnes det i de fleste store artisters sene faser låter, og noen ganger også album, som skinner med et eget lys. Solnedgangen er jo som regel vel så vakker og egenartet som zenith, og kravet om full belysning er fremmed for kompleksiteten skyggene lar oss ane. Det er fullt mulig å foretrekke Marvin Gayes skilsmisseopus «Here, My Dear» (sen, 1978) fremfor klassiske «What's Going On» (mellom, 1971), og selv setter jeg Vreeswijks «En spjutkastares visor» (sen, 1980) høyere enn det aller meste.

Akkurat hvor grensene mellom de ulike fasene går, kan være vanskelig nok å bli enige om, men de fleste vil være i stand til å trekke noen linjer. «A Hard Day's Night» (1964) tilhører åpenbart Beatles' tidlige fase, mens «Revolver» (1966) er innbegrepet på et klassisk mellomfase-album. Men hvor begynner den sene fasen? Først med «Abbey Road» (1969), eller - gisp! - med «Sgt. Pepper's» (1967)?

Fase-begrepet blir ikke like ofte brukt i hiphop-sammenheng, der kanon ennå ikke helt er fastlagt. Men noen viktige karrierer kan man likevel enes om. Jay-Zs mellomfase strekker seg fra «The Blueprint» (2001) til og med «The Black Album» (2003), før en tilnærmet endeløs senfase overtar.

Med artister som befinner seg nærmere midtfasen er det vanskeligere å trekke opp klare grenser. Tar Kanye Wests tidlige fase slutt med «Graduation» i 2007, eller er det der mellomfasen begynner? Barokke, hitfattige og selvbevisste «The Life of Pablo» (2016) lukter «late period» lang vei, men hva med den kompromissløse «Yeezus»? Siste rest av mellomfasen eller begynnelsen på slutten? Nye utgivelser kan raskt forandre perspektivet.

Når jeg har fundert mye over slike spørsmål den siste uka, er det fordi en ørliten eim av senfase nå har sneket seg inn i musikken til Lars Vaular. Karrieremessig er han åpenbart fortsatt på topp. Han nyter en respekt som tekstforfatter, foregangsfigur og rapper som er de færreste forunt, og har et stort og hengivent kjernepublikum. Det er ikke hvem som helst som får avslutte lørdagen på Øyafestivalen, og selv om dette skrives før den konserten er avviklet, er jeg ikke i tvil om at den kommer til å stå igjen som en av festivalens absolutte høydepunkter. At han gjør det i et år da Øyafestivalen endelig har fått til hiphopbookingen sin, med en programmering som er konsekvent, samtidig, fyldig og variert, gjør dette enda mer gledelig.

Likevel er det som om uroen og sårbarheten i Vaulars foreløpig siste klassiske låt, «Det ordnar seg for pappa» har lagt en melankolsk skygge over det meste han har gjort siden det tredelte «666»-prosjektet. Som om en dør er åpnet og ikke helt lar seg lukke. Denne døra, mistenker jeg, er døra inn til senfasen av en karriere som nå begynner å ta form for oss. Et foreløpig anslag: Tidlig Vaular strekker seg fra 2003 til 2009. Mellomfasen begynner med «Helt om dagen, helt om natten» (2010) og slutter rundt 2013s «1001 Hjem». Men det er først nå at senfasen begynner å bli synlig som senfase. Først nå begynner de ulike veiene Vaular kan gå, musikalsk sett, å tegne seg som et problem snarere enn en styrke for artisten.

Det tydeligste tegnet finner man i at Vaular har funnet det hensiktsmessig å lage en ny versjon («Bergen Bergen») av «Eg e fra Bergen», en av låtene som definerte ham som soloartist i 2007. Dette er et typisk grep for artister som forsøker å finne tilbake til den mystisk fandenivoldske energien de hadde tilgang til i den tidlige fasen av karrieren, og det fungerer aldri.

Det er også påfallende at alle singlene fra det siste året er samarbeid med andre, yngre artister - Vinz, Myra, Unge Ferrari og Kamelen - som om Vaular føler at han må henge seg på energien fra deres tidlige faser, og kanskje utvinne en hit av den. Den har foreløpig ikke kommet. Mens singlene Vaular selv gjester, Ingebjørg Bratlands «Stjernene (Remix)», og Daniel Kvammens ferske «Som om himmelen revna», der hans trygge rap-tilstedeværelse liksom knar inn akkurat passe mye fullkorn i voksenpoploffen, blir hits.

Påstanden om at Vaular er på vei inn i sin sene fase er likevel akkurat så lite kontroversiell at det faktisk er Vaular selv som synes å ha lansert den, i en serie selvironiske, og ofte ganske morsomme kortfilmer med tittelen «Ekte mann». Der spiller han ut sin nye rolle som gift småbarnsfar, med tiltagende følelse av utilstrekkelighet, stagnasjon og mannskrise, for åpen scene. Det er åpenbart ingen andre norske rappere som kunne gjort noe slikt - med mulig unntak for Emile The Duke, alias Aasen, som da også er sterkt tilstedeværende gjennom hele serien.

Ved å iscenesette en krise tar man brodden av den, primært ved å ta styring over hvordan den fremtrer i media. Det åpner også for at man kan forsøke å avblåse krisen. Det skjer da også med denne ukas fine, men noe uforpliktende Vaular-utgivelse, EP-en «Loading...», som åpner med låta «Håret er tilbake», der det argumenteres for at artistens virilitet er knyttet til hvilken frisyre han har. Følelsen av avansert selvironi slipper likevel ikke taket når Vaular i videoens åpningssekvens poserer med sigarett i et nedlagt fabrikklokale - stort mer «ekte mann» får man åpenbart ikke.

Andre låter forteller en annen historie - eller snarere en annen del av den samme historien. Min soleklare favoritt blant de nye singlene er «Ventet på deg», med supertalentet Myra, for her er ironien skrelt helt vekk. I stedet får vi overraskende uforbeholdne rapporter fra en uavklart tilstand - ventingen - der usikkerheten, tvilen og frykten for å forsvinne i mengden råder:

«Eg e så avhenging av impulser, driver kun planlegging av minutter
Utrop voksne folk med innetid, fotlenke og ringeplikt
Du kan bli fort glemt hvis folk er bortskjemt
Sånt ligger latent når du blir lagt på vent.
»

Albatrossen som dukker opp noen verselinjer lenger ned, er et av Charles Baudelaires mest berømte symboler for poeten selv: den stolte fuglen er havets konge, men når ufølsomme sjømenn fanger den for å more seg med å plage den, fremstår den som en ynkelig og klønete figur, slik poeten gjerne gjør det dårlig i det sosiale liv, ute av sitt rette element. Om Vaular kjenner sin Baudelaire eller ikke, er meg ukjent. Men også hos ham dreier det seg om den sanne poeten mot røkla, der «albatross» tar opp i seg ordet «tross» fra linja over, som for å knytte den sanne poetens evner til trassen hans, før han igjen vender seg, grådig, mot nostalgien etter en tidlig fase, i 2005, da alt var mye enklere, som for å insistere på at linjen fra da til nå, og nå til da, fortsatt er ubrutt:

«Verden får bare vente på oss
Ting skjer av en grunn, noe skjer kun på tross
Albatross er mitt vingespenn, ute og flyr, prøver å finne frem
Henger med min gjeng når eg tjener mine spenn
Som i 2005, historien skjer igjen
Mine fingre fem, venninner som ber om 45
minutter, venter på deg i min egen seng
Ber til hud i himmelen for å bli sett i denne vrimmelen
Eg har tenkt på det, eg har ventet på det
Skal få betalt med renter på det.
»

Det finnes ingen posering i «Ventet på deg», og ingen forsøk på tåkeprat. Bare en type selvdefinisjon som virker nødvendig for artisten selv. Det er et godt tegn for en gryende senperiode. Med sine helt respektable 250 000 spotifystrømninger er låta likevel et godt stykke unna å være en hit. Det trenger den selvsagt heller ikke være, så lenge den i stedet er en av Lars Vaulars fineste låter. Vi har åpenbart fortsatt mye å glede oss til.