<strong>Ny bok:</strong> Forfatter, komponist og pianist Ketil Bjørnstad slipper ny roman denne uka. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Ny bok: Forfatter, komponist og pianist Ketil Bjørnstad slipper ny roman denne uka. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Anmeldelse: Ketil Bjørnstad: Verden som var min

En litterær bragd

Ketil Bjørnstad avslutter sin selvbiografiske romansyklus på imponerende vis. Denne gangen blottstiller han sine mest sårbare sider.

Publisert
Sist oppdatert

ANMELDELSE: Med sjette bind av «Verden som var min» avslutter Ketil Bjørnstad sin storstilte romansyklus på imponerende vis. Seks år har det tatt for forfatteren å skrive seg gjennom sitt liv og sin tid fra 1960-tallet og frem til i dag. I tillegg til å være en salgssuksess, er verket også en litterær bragd med sine 4800 sider.

Forfatteren som eldre mann

«Siste tiåret» er tittelen på siste bind, og det tar oss fra morens død i 2010 og frem til de første nyhetene om coronautbruddet i desember i fjor. Underveis følger vi forfatteren, musikeren og familiemannen Bjørnstad. Sammen med sin kjære C., deres datter F. og kattene Kaos og Simba bor han i et gammelt hus ved Nordstrand. Det eneste som truer med å ødelegge idyllen, er vannpumpa som rister og er nær ved å eksplodere i kjelleren.

I større grad enn i tidligere bind, handler boka om hans liv som forfatter. Visst er han fortsatt på turneer som musiker, men skrivingen opptar stadig mer av hans tid. Han omtaler flere bøker i forfatterskapet, men det store temaet er arbeidet med «Verden som var min». Det slås an allerede innledningsvis, og «Siste tiåret» utvikler seg til å bli en roman om romansyklusen.

Med sine betraktninger om tid og erindring, plasserer Bjørnstad seg i den store selvbiografiske tradisjonen. Han nevner Stefan Zweigs erindringsverk «Verden av i går» som en inspirasjonskilde. Selv tenkte jeg på Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» under lesingen.

Kritikk og politikk

I likhet med Proust diskuterer Bjørnstad en rekke mulige grunner til at han får den besettende ideen om å skrive en selvbiografi over seks bind. Han tar oss med inn i Aschehougs lokaler og beskriver forlagets reaksjoner på prosjektet. Han bruker også stor plass på å ta oppgjør med en rekke navngitte kritikere. I en fornøyelig scene tror han seg til og med forfulgt av Morten Strøksnes under en litteraturfestival. Tatt i betraktning at Bjørnstad er veletablert, har en stor lesekrets og venner som er forfattere og forleggere, medie- og finansfolk, er det overraskende å se hvor sårbar og nærtaken han er. Det virker som han er ute av stand til å ta en dårlig anmeldelse som annet enn et personlig angrep.

Om litteraturen er en arena for kritikk og kniving, fremstiller Bjørnstad musikkmiljøet ganske annerledes. Det består av samarbeid, vennskap og beundring. Jeg har vanskelig for å tro at det stemmer. Antakelig skyldes det at Bjørnstad helt siden unge år er blitt regnet som et vidunderbarn. Uansett inviterer «Siste tiåret» til betraktninger om hvilken betydning litteratur, musikk og kritikk har i våre liv og samfunnet.

Også i årets bok skriver han om de viktigste politiske hendelsene som har preget tiåret. Han kritiserer bombingen av Libya og forsøker å forstå bakgrunnen for 22. juli, men størst plass får diskusjonene av innvandring, flyktningkrisen og islamistiske terror.

Tidligere har Bjørnstad gått inn i sin tid som en engasjert forfatter. I årets bok påpeker han flere ganger at de politiske spørsmålene tapper ham for krefter. Han vet ikke hva han skal mene og hans analyser er heller ikke like skarpe og engasjerte. Det er arbeidet med «Verden som var min», bekymringer for sine nærmeste og den stadig økende dødsbevissthet, som står i sentrum.

Morens død

Sterkest inntrykk gjør uten tvil skildringene av morens og farens død. De er ikke bare nære, varme og rørende. Uten at jeg skal avsløre årsaken, fører farens død til en diskusjon av bruk av det som minner om aktiv dødshjelp ved norske sykehjem. Det er rystende lesing, og en lite belyst side ved norsk eldreomsorg.

Aller viktigst er likevel den skildringen av morens død. Den fremstår som en nøkkelscene både i siste bind og for det selvbiografiske prosjektet i sin helhet. Mens hun har vært levende tilstede i de tidligere bindene, er det minnene om henne som følger forfatteren gjennom årets bok.

Men ikke bare det. For på utsøkt vis aktiviserer forfatteren også leserens erindring. Da jeg leste skildringen av den døde moren på de første sidene, fikk jeg en merkelig følelse av gjenkjennelse. Men uten at jeg forsto hvorfor. Først senere slo det meg at åpningen minnet om en scene i et av de tidligere bindene. Og ganske riktig. Åpningen av sjette bind er en gjentakelse og variasjon av åpningen av første bind. Også der er det morens død som setter i gang Bjørnstads selvbiografiske skildring av sitt liv og tiden han har levd i.

«Verden som var min» har fra første stund vært en dristig romansyklus i skjæringspunktet mellom selvbiografi og samtidshistorie. Med siste bind blir det også en viktig og vakker undersøkelse av erindring og ikke minst en rørende kjærlighetserklæring til foreldrene.

Ja, det er en litterær bragd!

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer