En litterær skandale?

Da det italienske teaterfenomen Dario Fo i 1975 ble nominert til Nobelprisen i litteratur og hans landsmann poeten Eugenio Montale gikk av med seieren, uttalte han at Nobelprisen alltid har gått til «store diktere, store forfattere, store filosofer». I dette nob(e)le selskapet følte han seg som «en gjøgler blant mumier».

Men dette var i 70-årene, da Fo som proletariatets erklærte gjøgler ville bekjempe borgerskapets kultur på alle fronter. I 1997 er både verden og Dario Fo forandret. Nå takker han ærbødig og har alt bestilt snippkjole av moteskaperen Gianfranco Ferré.

Ikke overraskende har Nobelprisen til en skuespiller og dramatiker som i snart 50 år har kastet seg inn i sitt lands turbulente politiske historie, vakt både begeistret applaus og bestyrtelse blant kulturelitens, politikkens og kirkens menn i Italia. Det betyr at den 71 år gamle gjøgleren fremdeles kan provosere med sine uberegnelige, teatrale innfall, som for en gangs skyld ikke var iscenesatt av ham selv.

Men ikke før hadde Fo fått vite at han hadde vunnet prisen, så overtok han selv regien og erklærte at han ville bruke pengene til å arbeide for en gjenopptakelse av saken til de tre fengslede venstreintellektuelle Sofri, Pietrostefani og Bompressi. Etter Fos og mange italieneres mening ble disse i vår uskyldig dømt for mordet på politiinspektør Calabresi i 1972. Fo planlegger også en egen farse om Sofri-saken og en tegneserie for barn, hvor han vil avsløre den politiske rettsfarsen som dømte de tre på bakgrunn av et tvilsomt vitneprov.

I mer enn 70 komedier, farser, monologer og revytekster har Fo med latter og skarp satire hengt ut navngitte politikere, angrepet kirken og pavemakten, storfinans, nyfascister og generaler, og pekt på skjevheter og dobbeltmoral i det italienske samfunn. Ikke ustraffet har Fo og hans skuespillerkone Franca Rame utrettelig slåss mot den korrumperte Makten, som våren 1994 omfattet anklager mot to tredjedeler av den italienske nasjonalforsamlingen. Fo er blitt sensurert og trakassert av myndighetene, massemedia, borgerskapet, venstresiden og Vatikanet. Han har vært arrestert og involvert i 47 rettssaker for sitt ustoppelige teatrale engasjement.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fo har også med sitt teater kastet seg ut i verdenspolitikken; fra kampen for palestinernes rettigheter til USAs imperialisme og krigføring i Vietnam, og CIAs rolle i kuppet i Chile. For dette ble han i mange år nektet innreise til USA, hvor han først slapp inn i 1984.

Han har i årenes løp slått både til høyre og til venstre og kritisert både det italienske kommunistpartiet, sovjetkommunismen og stalinismen. Først etter Murens fall var han velkommen i det gamle Sovjet, hvor han til moskovittenes store fornøyelse erklærte seg som marxist i 1990.

Svenska Akademien har villet premiere Dario Fos innsats som en engasjert europeisk intellektuell og som en total teaterkunstner, som både er skuespiller, forfatter, teaterleder, scenograf, regissør og kostymetegner i sitt eget teater. De påpeker Fos slektskap med middelaldergjøgleren, som står alene på torvet og kun har sin kropp og sin skarpe tunge å spille på i kampen mot kirken og føydalmakten.

Fo står i en folkelig teatertradisjon, der skuespilleren som den fabulerende og rebelske gjøgler skaper sitt eget stoff. Litteraturprisen har han fått både for sin innsats for det levende ordet på scenen, men også for sine teatertekster, som i dag spilles verden over på mer enn 400 teatre.

Mange av dem som i Italia mener Fo ikke fortjener litteraturprisen, sier merkelig nok at de ikke har lest ham, enda alle tekstene hans er utgitt. Med litteratur mener de romankunst og poesi, som i kraft av å være nedskrevet tekst betraktes som mer høyverdig enn det framførte, ofte improviserte teaterordet, som lever i øyeblikket og må gjenskapes hver kveld på scenen.

Her settes det skrevne ordets varighet opp mot det levende ordets flyktighet. I et slikt perspektiv får litteraturen status over teaterhendelsen, intellektet over kroppen og forfatteren over skuespilleren. I Fos tilfelle faller forfatteren og skuespilleren sammen. Her har nobelkomiteen vist at de i motsetning til lærde forståsegpåere har et vidt litteraturbegrep, som inkluderer teatrets dobbelte tekstlighet, både den nedskrevne og den muntlige teaterteksten.

Det selvoppnevnte teatergeni Carmelo Bene er et ekstremt eksempel på en kritikk, som avfeier Fo som forfatter med disse innsiktsfulle ord: «Det er som å tisse utenfor potten, hva har Dario Fo med litteraturen å gjøre?» Han mener teatret og nobelkomiteen har mistet all troverdighet, de kunne like godt ha gitt prisen til sjefen for søppelkjørerne i Milano. Men helst burde de ha gitt prisen til Bene selv med den opplagte begrunnelse: «To personer har revolusjonert teatret i vårt århundre, Antonin Artaud og Carmelo Bene.»

Kritikeren Berardinelli kaller prisen for en feiltakelse, som skyldes nobelkomiteens manglende kunnskaper om italiensk litteratur. Svenskene har latt seg lure av det bildet italienerne gir av seg selv i utlandet, som generelt «teatrale». Her skal «teatral» bety noe som er falskt, overfladisk, tilgjort og forførende. Men for en skuespiller ville det være krise om han ikke framsto som «teatral», som også er et verdinøytralt adjektiv til aktiviteten teater, og derfor neppe er noe skjellsord.

Også Aftenpostens Terje Stemland betegner pristildelingen som en «litterær skandale». Hvis man absolutt ville gi prisen til en dramatiker, skulle man ha satset på en betydelig dramatiker som f.eks. Miller, Stoppard eller Pinter. Sammenliknet med disse, er «Fos scenemas ikke nevneverdig, det har ikke bragt verdenslitteraturen et hanefjed framover». «Fos scenemas» er antakelig det Stemland har sett av norske iscenesettelser av Fos dramatikk, da den gikk som en farsott over landet fra slutten av 70-årene. Hvordan kan man vite om en dramatiker er betydelig når bare en liten del av Fos teatertekster er oversatt til norsk? Jeg tviler på om han har lest alle hans italienske tekster.

Monologene i «Mistero buffo» («Lystig mysteriespill») regnes som Fos viktigste arbeid, både som forfatter og skuespiller. Her graver Fo fram en skjult folkelig kulturarv som ikke har vært regnet som høyverdig litteratur. Han synliggjør en dypt menneskelig og folkelig religiøsitet, som står i opposisjon til kirkens offisielle tolkning av evangeliene og Kristus- og Maria-skikkelsene. Fo både bearbeider glemte gjøglertekster fra middelalderen og nyskriver eget materiale, som nok vil bli stående som hans originale bidrag til verdensdramatikken på tross av Stemlands og andres skråsikre uttalelser om Fos ubetydelighet som dramatiker.

I «Mistero buffo» har skuespilleren Dario Fo skapt sin unike episke fortellerstil, der ord og gester, idé og kropp smelter sammen i et fabulerende poetisk scenespråk.

Den mest rabiate politiske kritikken kommer fra parlamentarikerne i Alleanza Nazionale på ytre høyre fløy med en eks-kulturminister i spissen. Disse har sendt en offisiell protest til Sveriges ambassade, der det heter at prisen til Fo er «en alvorlig fornærmelse» og «en latterliggjøring av de italienske kulturverdier». Prisen er også en «fornærmelse mot de så meget bedre kvalifiserte prisvinnerne i tidligere år».

Vatikanets talerør Osservatore Romano regner opp verdige italienske nobelprisvinnere før Fo og konstaterer sarkastisk: «Etter så mye visdom, en gjøgler!» Og Fo svarer kvikt tilbake at også Gud er gjøgler og minner om hvor mange gjøglere kirken brente i middelalderen.

Da gjenstår det bare å se hva gjøgleren i snippkjole vil finne på i Stockholm den 10. desember.