En lømmel i løypene En lømmel i løypene

Naturens foredlende kraft på menneskesinnet er overvurdert.

JEG ER OFTERE blitt truet med vold i Nordmarkas løyper enn på drosjeholdeplasser i Oslo sentrum. Naturens foredlende kraft på menneskesinnet er nok noe overvurdert.

Tillater man seg litt geografisk frivolitet kan man hevde at Nordmarka er lekegrind for én million nordmenn. Samtidig er det mulig, i spesielle øyeblikk, å føle at man har hele svarte skauen for seg selv. Når statistikken og selvbedraget møtes, må uvegerlig sistnevnte gi tapt: Den presumptivt glade markatraver konfronteres med andre som er ute i samme ærend.

De man møter på stier og i løyper i Løvenskiolds og Oslo kommunes rike er som folk flest: Stort sett utmerkede mennesker men med et visst innslag av uberegnelige galninger. Det som gjør dette friluftsområdet litt spesielt, er allikevel at såpass mange forskjellige mennesker er der helt samtidig, og uten noen som helst kontrollerende instans. Her finnes ingen parallell til svømmehallenes badevakter eller kinoenes vaktpersonale. Noen representanter for restaurantbransjen, alltid myndige og ansvarlige personer, finnes det jo spredt på et og annet vaffelserveringssted, men det er langt mellom dem. Siden det heller ikke betales inngangspenger til marka, har brukerne for det meste et suverent eierforhold til området, alle er sin lille skogsgreve.

BLANT DEM SOM er sjelden ute i skog og mark, finner man ofte en rørende forestilling om et visst kollegialt samhold blant tunge markabrukere, men det må dessverre meldes at slik forholder det seg ikke. Undertegnede er aldri utsatt for så mye hatske tilrop, primale brøl og truende fekting med spisse gjenstander som i marka, hvis vi da ser bort fra en kort tid i oppveksten da denne atferden må regnes som normal.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Markas slemmeste mennesker faller stort sett alle i samme kategori: Godt voksne menn med det aller siste i moderne skiutstyr. Enkelte i denne gruppen mister all sin verdighet og selvkontroll ved synet av pulk, hund, slede eller barn. Selv løypebaser kan fortelle at de er blitt hetset av kondomdresskledde skigåere under preparering av løyper - fordi de «var i veien».

Det er en fascinerende opplevesle å konfronteres med verstinger som ellers har alle ytre tegn på å være respekterte samfunnsstøtter. Å bli truet på livet på riksmål av en seksti år gammel hvit mann er noe man bør få med seg for å kunne si at man har levd.

STRIDENS KJERNE i disse konfrontasjoner er gjerne anklager om at man ødelegger sporet, eventuelt at man «står i veien». Jeg har møtt tindebestigere, polfarere og verdensmestere i langrenn i de samme løypene, de har virket såre fornøyde med forholdene. Til tross for nesten daglige turer har jeg selv skiteknikk som en nyinnflyttet engelskmann på avrusning, men selv jeg har ikke behov for urørte spor.

EN ÅRSAK bak det hele er nok stoppeklokka: Tar man faste runder og måler tida, har man bygd opp et ekstremt skjørt system som raskt ramponeres av et barn på feil side i sporet eller en forvirret hund. Det åpne spørsmålet blir da om man strengt tatt har noe utendørs å gjøre, hvis man verken tåler å møte dyr eller barn. En godt voksen nabo sukket nylig at hun ikke turte gå ut i løypene lenger etter hofteoperasjonen, og uttalte i et spørrende tonefall at «du vet, det er så mange som trener , nå for tida».

SER MAN PÅ bytrafikken, har oppstår det alltid flere ulykker når det innføres nye transportformer. Sykler, elektriske trikker og biler ble introdusert omtrent samtidig, uten at hestetransporten var avskaffet. Resultatet var kaotisk og for en økt andel av befolkningen også dødelig. De samme tendensene gjør seg også gjeldende i marka, noe man kunne se da terrengsykkelen ble introdusert og markatransporten plutselig ble utført i helt forskjellige tempo langs de samme traseene.

SAMTIDIG VISER det seg i trafikkken at et vanlig transportmiddel er tryggere enn et som er uvanlig. Da det ble innført hjelmpåbud for syklister i Australia, økte antallet ulykker, prosentvis. En nærliggende forklaring er at siden antalllet syklister gikk ned, ble bilistene mindre observante på de sykelistene som gjensto.

I lys av dette, blir det nesten en plikt å bruke marka på den måten man har lyst, uten å la seg terrorisere av den lille minoriteten som krever de pålitelige forholdene til en stadionidrett. Dette er ingen oppmuntring til amatørenes arroganse: Det finnes ingen unnskyldning for å ta en familierast i bunnen av en bratt bakke, slippe en upålitelig hund fri eller gå to i bredden når det er dårlig sikt.

Og når det gjelder de til årskomne, sure birkebeinermennene, må man møte dem med dialog og forståelse.

Og så knuse dem.