LADY SOUL: Aretha Franklin hadde stemmen som fikk elver til å snu, fjell til å skjelve og mennesker til å danse og gråte en skvett. Nå er hun bort. Takk for sangene. Foto: NTB Scanpix
LADY SOUL: Aretha Franklin hadde stemmen som fikk elver til å snu, fjell til å skjelve og mennesker til å danse og gråte en skvett. Nå er hun bort. Takk for sangene. Foto: NTB ScanpixVis mer

En souldronning har sovnet inn

En longdrink i den stiligste baren for Aretha

1942 - 2018.

Lady Soul. Soulsister. The Queen of Soul. Think. Hun er død. Stemmen. Den største. Den siste. Den flotte. Et levende eksemplar av en moderne amerikansk sangbok. Nå er hun borte, Aretha Louise Franklin, født 25. mars 1942 i den byen hvis navn inngir full Respect, Memphis, Tennessee. Hun som sammen med familien etterhvert flyttet til den byen der det var sabla tøft å titte i sladrespeilet - henslengt i en blå Cadillac Eldorado, muligens 1959-modell,

Franklin-familien dro nemlig fra sørstatene. Det var ikke akkurat noe blivende sted for svarte, og de endte opp i Rock City, The D og The 313, i bilbyen Detroit. Men, nå er den eventyrlige stemmen borte for godt, nei. Dette stemmer selvsagt ikke. Den skal og vil leve. Den vil fortsatt få oss til å danse, kanskje The Mashed Potato, få tårer til trille, røster briste og vil du ha gåsehud i kveld, i morgen og til helga?

Sjekke ut You Tube og oppleve souldronningen av frasering levere til gull, myrra og røkelse. Her hun kommer ut i en pels som ser ut til å veie ett tonn, dette under æresprisutdelingen ved Kennedy Center for blant andre Carol King.I salen var også det daværende presidentparet, Barack og Michelle Obama. Vi skriver 2015.

Da Aretha satte seg ved pianoet, og stemte i med «(You Make Me Feel) Like A Natural Woman», var det ikke bare presidenten, og hans førstedame, som felte ei tåre, men også King var over seg. Det tok fullstendig av da Aretha reiste seg. Slengte pelsdyret på parketten og ja, sjekk ut. Soul er selve livet. Franklin sang med hele registerreima. Hun gjorde det. Punktum.

Vi skal være en smule forsiktige med å misbruke ordet klassiker, men pytt. Livet er for kort til ikke å gi blaffen. Franklin tolket, komponerte og framførte etterhvert minst et dusin soulklassikere som garantert vil bli stående og lyse inne i St. Peters monumentale jukeboks. Du vet der du kan velge og vrake mellom Jimi, Janis, B.B. King, Michael Jackson, Elvis, Otis Redding, Howlin' Wolf, Nina Simone og Billie Holiday. Og, John Coltrane.

«(You make Me Feel)» var forresten en av Franklins virkelig store hits sammen med låter som «Chain of Fools» og ikke minst «I Never Loved a Man (The Way I Love You)», pluss, pluss. Men, hun hadde også en noe lang og glattpolert periode der hun var kringsatt av meget svake rådgivere, noen tufsete ektemenn, heller skrale musikere og studiolåtskriver som ga henne middelmådigheter som hun skulle bryne den makeløse stemmen sin på. En skam.

Men Franklin, som selvsagt hadde fått Jesus og gospel inn via sin far, pastoren med egen radiokanal, tok affære og restartet sin egen karriere, flere ganger. Med gospel. Tilbake til røttene, og etterhvert ble hun også en duettsanger av ypperste rang sammen med Mavis Staples, George Benson, George Michael, James Brown og Annie «Sisters Are Doin' It for Themselves» Lennox. Franklin var selvsagt også bevisst sin samfunnsansvar og hun deltok i de viktige marsjene og protestene mot at hvite folk var sikre på at de var utpekt til å være herrefolket. Respekt igjen.

Og, vi må også takke tradisjonsbærer, blueshistoriker og produsent, John Hammond, som i sin tid fikk Franklin ut av klørne på et plateselskap som ikke visste at de hadde en uslepen diamant i sin midte. Vi nevner også en meget viktig mann ved navn Jerry Wexler, produsenten. Han fikk fart på Franklin. Også den avdøde og finstemte soulmasetro, Sam Cook, må det hilses til på en soulfylt dag som dette. Han sa at Aretha burde prøvde seg på soul og heller la gospelmusikk få litt hvile en stund. Fint, Sam.

Franklin fikk da også etter hvert med seg de beste av de beste på produsentsiden. Vi snakker om høykapable skikkelser innenfor svart amerikansk populærmusikk – som selvsagt er den beste ever – som Quincy Jones, Curtis Mayfield og Luther Vandross, med flere. Men, stemmen, den var og blir og tilhører dama som ikke lot seg pille på nesa verken når det gjaldt dollarbunker i veske, digre pelser, gullringer, produsenter og fordommer.

Det gjorde ei heller ikke noe for hennes videre karriere at hun medvirket med kafestil i begge Blues Brothers-filmene. Svingte det, eller? Jess, søster og du gamle bror.

Hun ga også soulmusikken en helt nødvendig munn-til-munn- da denne musikksjangeren lå en stund på sotteseng, men dets stabile oppsving varer fortsatt i alle mulig sjatteringer av moderne listemusikk som streames, samples og rappes. Takket være AF, den klart største i sitt slag i vår levetid.

Vi som ikke er i nærheten av å kunne synge annet enn falskt tar i kveld en kort longdrink for å ære den tidløse stemmen fra United States of Soul.

PS: Vi må også huske på at Aretha vokste opp, og sovnet inn, i den byen der bluesens definitive hedersmann fra Mississippi, John Lee Hooker, i en periode bodde i bydelen Delray – Deltablues. Bill Haley kom også fra bydelen Highland Park med «Rock Around The Clock», og det var i hennes gærne hjemby utelivet blomstret opp på den tida hun ble født i 42, og som ga verden, og soul takk for det, Motown.

Kilder:

Store Norske Leksikon

Rockleksikon, Kunnkapsforlaget

The NME Book of Rock 2

New York Times

The Guardian