ÅPENT BREV: Mandag skrev kronikkforfatteren åpnet brev til H&M-direktør Karl-Johan Person. 
Foto: Anders Wiklund/AP/Scanpix
ÅPENT BREV: Mandag skrev kronikkforfatteren åpnet brev til H&M-direktør Karl-Johan Person. Foto: Anders Wiklund/AP/ScanpixVis mer

En lønn til å besvime av

En av vår tids største blinde flekker handler om hvor alt det vi omgir oss med kommer fra.

For noen dager siden kunne man se grupper av ungdommer som plutselig så ut til å besvime, på likt, utenfor flere av H&Ms butikker. Årsaken til aksjonen var noen nye fakta som var kommet fram i den svenske dokumentaren «Kalle fakta». Den viste hvordan arbeidstakere ved fabrikker som syr for H&M i Kambodsja jobbet opp til 70-80 timer i uka.

Mange hundre har besvimt på jobben den siste tiden. Ikke bare som følge av høyt arbeidspress, men også fordi de er underernært. De tjener ikke nok til et fullverdig kosthold til seg selv og familien, uansett hvor lange skift de jobber. En av kvinnene som ble intervjuet fortalte at hun måtte ta opp lån, med renter, for å handle mat.

Selskap som H&M har i mange år framhevet forpliktelsen til å betale alle arbeidere en vedtatt minstelønn. Problemet er bare at den minstelønnen ikke er høy nok til å leve for. Ikke på langt nær. Kvinnen i intervjuet tjener rundt tre kroner i timen, men burde hatt tre-fire ganger så mye for å ha råd til å bo, spise og sende barna på skolen. Hun smiler, der hun sitter på huk, men forteller at hun gråter når de andre sover, fordi hun ikke kan se noen vei ut av dette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

GRIP SJANSEN: «Kan dere ikke gripe denne sjansen, H&M? Tenk dere hvilken enorm PR-effekt det ville ha, hvis dere faktisk gikk ut og gjorde noe virkelig forpliktende nå?» skriver forfatter Simon Stranger. Foto: Fred Dufour / AFP / Scanpix
GRIP SJANSEN: «Kan dere ikke gripe denne sjansen, H&M? Tenk dere hvilken enorm PR-effekt det ville ha, hvis dere faktisk gikk ut og gjorde noe virkelig forpliktende nå?» skriver forfatter Simon Stranger. Foto: Fred Dufour / AFP / Scanpix Vis mer

Dette er fortellingen bak klærne våre. Elektronikken vår. Kaffen. Sjokoladen. Det er virkeligheten bak skoene, smykkene, lampene og lekene vi tar på oss. De er MADE IN BANGLADESH. MADE IN CHINA. MADE IN VIETNAM. Eller Kambodsja. Mye av produksjonen minner mistenkelig om slaveri.

I romanen «Verdensredderne» fra 2012 lar jeg en gruppe unge idealister gjøre flere aksjoner mot H&M, og til slutt bryte seg inn i hovedlageret utenfor Oslo sentrum. Det var ikke bare fordi H&M er blant de største aktørene i vår del av verden, men også fordi de hadde kommet dårlig ut på flere internasjonale undersøkelser. www.labourbehindthelabel.org ga H&M 1 av 5 poeng på grunn av sin manglende vilje til å bedre vilkår for arbeidernes rettigheter. Det samme labre resultatet fikk både GAP, Levi´s og fcuk. Dette er et problem i hele bransjen, også for klær og tilbehør som selges dyrt. Noe må altså gjøres. Men hva?

Jeg tror enhver tid har blinde flekker. Ting vi ikke ser, fordi vi ikke ønsker, eller ikke kan, men som ettertiden forundres over. Hvorfor i alle dager hadde man slaveri? Hvorfor fikk ikke svarte lov til å stemme? Eller kvinner?

Jeg tror en av vår tids største blinde flekker handler om hvor alt det vi omgir oss med kommer fra, og jeg tror tiden er moden for å endre det. Begynne en prosess som gjør at vi kan handle klær uten dårlig samvittighet, og at de som har sydd dem tjener nok til å leve anstendig, slik det står skrevet i menneskerettighetene. Den veien må vi ta fatt på sammen.

Mandag skrev jeg et brev til direktøren for hele selskapet, Karl-Johan Persson. Til min store overraskelse lå det et svar i innboksen morgenen etter. Ikke fra mannen selv, naturligvis, men det var en høflig og personlig e-post, som forsøkte å forklare og oppklare. H&M kunne blant annet fortelle om et samarbeid med myndighetene i Bangladesh, og en reise som direktøren hadde gjort nå i september for å diskutere hva som kan gjøres for å heve minstelønnen. Det er alt sammen prisverdig, men er det nok? Er det raskt nok? Og hvorfor skal det være opp til myndighetene i hvert land å bestemme?

Hva hjelper det en familie som ikke har nok mat i kveld, at det er planlagt endringer med oppstart i 2013? Hvorfor lar et selskap som H&M seg diktere av landenes politikere når det kommer til avtaler om minstelønn? Er det noen som virkelig tror at disse landene hadde satt seg på bakbeina hvis alle multinasjonale konsern hadde slått seg sammen og avtalt en høyere lønn for alle ansatte? Det vil føre til mer velstand, mer utdannede barn, mer skatt til fellesskapet.

Følg oss på Twitter

I Bangladesh kan en tekstilarbeider tjene så lite som sju øre på å sy ei T-skjorte. Da sier det seg selv at man kan firedoble den summen, uten at vi i Vesten vil merke det. Jeg betaler gjerne mer pr. plagg, hvis jeg får vite at pengene går direkte til de som lager dem. Til de som plukker bomullen, de som farger den og de som syr den. Alle de menneskene som vi aldri vil få møte, men som skaper alt det vi omgir oss med. Jeg ville gjort det med glede, og jeg er ikke alene. Hører du, Karl-Johan Persson?

H&M gikk med et overskudd på 2300 millioner dollar i 2011. Det er fryktelig mye penger. Kan dere ikke gripe denne sjansen, H&M? Tenk dere hvilken enorm PR-effekt det ville ha, hvis dere faktisk gikk ut og gjorde noe virkelig forpliktende nå? Om dere sluttet å gjemme dere bak påstander om at dette med levelønn er fryktelig komplisert og uoversiktlig, og i stedet bare skar igjennom og sa at dere vil forplikte dere, fra november 2012, og kreve at alle underleverandører dere benytter må betale levelønn? Tenk dere hvilken forskjell det ville gjøre, for flere hundre tusen mennesker. Dere har muligheten. Bruk den. Eller er det bare pene ord, alt sammen?

Forfatter Simon Stranger. Foto: Observatoriet
Forfatter Simon Stranger. Foto: Observatoriet Vis mer