Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En lykke å lese - igjen

Det er ingen flørtende blikk over operasjonsbordet i Nina Lykkes legeroman, selv om den starter med utroskap.

LEGEROMAN: Nina Lykkes nye roman «Full spredning» er ingen vanlig legeroman med romantiske møter over operasjonsbordet. Snarere tvert imot. Foto: CHRISTIAN ROTH CHRISTENSEN
LEGEROMAN: Nina Lykkes nye roman «Full spredning» er ingen vanlig legeroman med romantiske møter over operasjonsbordet. Snarere tvert imot. Foto: CHRISTIAN ROTH CHRISTENSEN Vis mer

Utroskap som medisin for utkjørte samliv? Terapeuten vil ikke anbefale en slik kur: «Ikke mer enn jeg vil anbefale kreft.»

Selv om Nina Lykkes nye roman «Full spredning» har fått undertittelen «En legeroman», forventer man ikke akkurat noen troskap til sjangeren, ingen «rekk meg kniven, søster» og flørtende blikk over operasjonsbordet.

I Lykkes roman er det den kvinnelige hovedpersonen som er lege, fastlege, og hennes behandling av middelaldrende menn med hemoroider og analkløe er alt annet enn romantisk.

Gjenkjennelse

Utroskap og oppløsning er tilstander som gjennomleves i den nye romanen, slik de også var temaer i Nina Lykkes gjennombruddsroman «Nei og atter nei» (2016). Denne kritikerroste bestselgeren traff en nerve hos publikum, ikke minst på grunn av det skarpe og satiriske blikket på middelklassens jakt på meningen med livet. Boka innbød til gjenkjennelse og resignert latter.

Humoren er raust til stede også i legeromanen, og Lykke bruker både stetoskop og terapeutblikk til å stille diagnoser på moderne bymennesker elendige forfatning. Til slikt bruk har hovedpersonen en samtalepartner på legekontoret; en plastskjelett i full størrelse som hun har gitt en svart herrehatt på hodet og døpt Tore. Til Tore sier vår fastlege, Elin på 50 pluss, alt hun ikke kan si til pasientene. Og Tore svarer: «Du kan ta det helt med ro. I og med at skandalen allerede har funnet sted.»

Førstemann på jobb

Denne indre monologen, eller dialogen med skjelettet, beror på at Elin er i ferd med å miste sjelefreden og har flyttet inn på legekontoret. Hun har forlatt ektemannen Aksel etter å ha hatt et utenomekteskapelig forhold til ungdomskjæresten Bjørn i et drøyt år. Utroskapen blir avslørt, Elin drar på IKEA og kjøper en lenestol som kan slås ut til seng, og sniker seg til permanent opphold på legesenteret på Solli plass. Vekkes hver morgen av første Frogner-trikk, og later som om hun er førstemann på jobb. Tores bitende kommentarer hjelper ikke på kaoset hun befinner seg i.

Mens pasientene strømmer på med sine store og små plager, synker Elin stadig dypere inn i grublingen over hva hun har gjort og hvorfor.

«Fordi du er redd for å dø, fordi vi har bare dette ene livet og er det meningen at vi bare skal …» foreslår Tore: «Eller fordi du rett og slett var lei. Å være drit lei er svært utbredt, men så kaller vi det bare noe mer komplisert, slik at det skal være til å leve med.»

Pasientportretter

Vekslingen mellom dagliglivet på legekontoret og tilbakeblikkene på innledning og utvikling av det hemmelige forholdet til Bjørn fungerer veldig bra, fordi de kronologiske hendelsene er spekket med refleksjon omkring fallet fra den borgerlige normaliteten. Og gjennom skisser av pasientportretter – de omtales bare med fødselsår – får Nina Lykke sagt grunnleggende ting om vår velstand, vår overflod og vår evigvarende higen etter opphør av alt ubehag.

Kvinne født i 1998 kommer med hodepine, angst og søvnløshet. Hun hulker fordi hun må være med foreldrene på påskeferie til Nice år etter år: «Hvorfor må vi dra til den samme jævla føkkings byen full av føkkings jævla pensjonister hele føkkings jævla tiden?»

Elin ønsker at hun heller hadde hatt praksis på Østkanten, mens hun ser på det gråtende ungpikeansiktet og tenker:

«Bra for dere at dere er så vakre. Ellers ville vi tatt dere med til veterinæren og gitt dere en sprøyte.»

Fastleger tenker nok sånt, men sier det selvsagt ikke. For den utflytta, utro Elin begynner det derimot å rakne. Hun buser ut med sannheter, sterkt preget av sin egen ustoppelige, eksistensielle grubling. Til pasienten på 60 som veier 160 kilo og har vært innom legesenteret 15-20 ganger sist år og som stinker av røyk og alkohol, sier hun:

«Drikk deg i hjel du, Tjukken, spis deg i hjel …»

Nødvendig utløp

I begynnelsen hadde jo sidespranget gjort henne vel. Hun hadde sluttet å drikke en gullfiskbolle med hvitvin hver kveld, sluttet å irritere seg over mannen Aksel som utelukkende snakket om ski, hun var oppmuntrende og entusiastisk. Hun hadde funnet ut av den hjemlige harmonien, mente hun, og den hvilte på betingelsen at det fantes et utløp:

«Et utløp kan være stoffmisbruk, utroskap, horer, underslag, hva som helst, bare det ikke tåler dagens lys … det må være av en slik art at hvis det oppdages, får det alvorlige konsekvenser.»

Nina Lykke skriver med en suveren blanding av erkjennelse og humor. I slik forstand kan hun minne om både Vigdis Hjorth og Agnes Ravatn, som jo også kan turnere krisebeskrivelser med distanserte skråblikk – innimellom. Igjen er det en lykke å lese Lykke.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media