En lys framtid for organisert kriminalitet

JUSTISMINISTEREN

uttaler offentlig at hans oppgave er å involvere seg i og bruke mye av tiden sin på enkeltsaker, samtidig som en undersøkelse blant de ansatte i Politidirektoratet konkluderer med at de er frustrerte fordi de bruker mesteparten av arbeidstiden sin på å svare på henvendelser fra Justisdepartementet og ikke har tid til de viktige og strategiske oppgavene. Politidirektoratet fungerer nærmest som et sekretariat for Dørum.

PR-kåte politikere kaster stadig vekk ut lite gjennomtenkte forslag, og er mer opptatt av å score billige poenger for å sikre sin egen taburett på Stortinget enn å sette seg inn i hva som er nødvendig for effektivt å bekjempe kriminaliteten. Dermed blir en hver form for langtidsplanlegging bortkastet. Når du i tillegg har en politiledelse som er mer opptatt av å markere revir enn å samarbeide og finne gode løsninger blir resultatet en kriminalpolitikk som lider under mangel på helhetstenkning.

Norge har en kriminalpolitikk som kan se ut til å ha som eneste mål å skape en illusjon av trygghet. Lover og regler, kompliserte byråkratiske systemer og høy velstand gjør Norge til et paradis for utenlandske kriminelle.

Oppblomstringen av private sikkerhetsselskaper, private etterforskere og en total mangel på tillit til kriminalpolitikken er symptomatisk for et samfunn som ikke lenger er i stand til å beskytte sine lovlydige borgere.

DET ER NÆRMEST

risikofritt å begå kriminalitet i Norge, og hvis man er så uheldig at man blir tatt, sørger rettsapparatet for å somle så lenge at den tiltalte blir ilagt minimumsstraff. Og som om ikke det er nok, så tar det ikke lang tid før den dømte overføres til åpen soning hvor fengselsvesenet sørger for å få den kriminelle ut av sengen om morgenen og strukturerer hverdagen bedre. På den måten får vedkommende mer tid til å begå nye kriminelle handlinger. Kriminalomsorg, kalles det. Hvem er opptatt av omsorgen til ofrene?

I Norge bekjemper man organisert kriminalitet flere steder. Oslo Politidistrikt opprettet i hui og hast ved årsskiftet en egen enhet på 230 personer for å komme Kripos i forkjøpet. Kripos, som i dag er et bistandsorgan for alle politidistrikt i Norge, ønsker å vokse til å bli en landsdekkende knyttneve mot organisert kriminalitet. Et norsk «FBI». Noe Politidirektøren og Oslo Politidistrikt liker dårlig. Økokrim bekjemper organisert kriminalitet ved å etterforske hvitvasking av penger fra slik virksomhet, og Catch-prosjektet, som er direkte underlagt Politidirektoratet og ble opprettet etter et initiativ fra justisministeren, jobber langsiktig for å rulle opp hele nettverk av organiserte kriminelle.

Konsekvensen av denne fragmenteringen, er intern kriging, en evig kamp om de samme ressursene og et system som motarbeider seg selv. Resultatet er ineffektivitet, misunnelse og en bedriftskultur som preges av «hver mann for seg» og ikke «en for alle, alle for en».

I DE SISTE ÅRENE

har politiet fått tillatelse til å benytte en rekke nye etterforskningsmetoder for å bekjempe organisert kriminalitet, uten at noen har tatt seg bryet med å regne på hva det koster å ta dem i bruk. Kommunikasjonskontroll hvor man avlytter telefonsamtaler og fanger opp e-post, teknisk sporing hvor man for eksempel fester en radiosender til en bil man mistenker frakter narkotika og kontrollert overlevering, hvor man ikke nøyer seg med å arrestere den personen man finner narkotikaen på, men følger stoffet videre til bestemmelsesstedet for å ta flere impliserte er eksempler på slike metoder.

I saker man har benyttet seg av disse politimetodene, har kommunikasjonskontrollen alene resultert i over 90.000 avlyttede samtaler. Nitti tusen! Og det på språk som krever at man bruker tolk og at man kan stole på at tolkene oversetter riktig. Kontrollert overlevering av en narkotikaleveranse kan fint kreve at flere team jobber døgnet rundt over en lang periode. Mange av disse sakene kan ta ett år eller mer å etterforske ferdig.

De politiske myndigheters klare melding har hele tiden vært at alt skal løses med de samme pengene, noe som gjør at politiet i de fleste tilfeller ser seg nødt til å unnlate å benytte seg av disse metodene fordi de er for kostbare. Man velger heller å stoppe etterforskningen, sette de førstelinjekriminelle på tiltalebenken, la bakmennene slippe unna og stemple saken som oppklart. Dette tar seg nemlig godt ut i statistikken over oppklaringsprosent og saksbehandlingstid.

JEG MENER DEN MÅTEN

å bekjempe organisert kriminalitet på som Catch gjør, er langt på vei den riktige. Utfordringen er å inkorporere de erfaringene man har høstet med Catch inn i en helhetlig satsing og organisering, som er et resultat av en gjennomtenkt kriminalpolitikk fri for individuelt karrierejag og populistiske innspill.

I dag er dessverre Catch ikke noe annet enn en liten enhet med kapasitet til å etterforske noen få saker parallelt, hvor de som jobber der tråkker kollegaer på tærne hele tiden og frykter at karrieren er over når man bestemmer seg for å legge ned prosjektet.

Norge anno 2004 preges av en hendelsesstyrt og mediestyrt kriminalpolitikk, hvor aktørene som er med på å utforme den er mer opptatt av egne personlige motiver enn å jobbe for et trygt samfunn som effektivt bekjemper de som velger å stå på utsiden av lover og regler.

Det er derfor på høy tid at ansvarlig politikere, representanter for rettsvesenet og politiledelsen legger egen karriere til side og starter arbeidet med å utforme en kriminalpolitikk som effektivt er i stand til å bekjempe den kriminaliteten som brer om seg i samfunnet. Det er den eneste måten man kan gjenopprette tilliten til ordensmakten og norsk rettsvesen, og hindre at samfunnet undergraves av svarte penger, umoral og frykt.

MEN DET HASTER

Organiserte kriminelle disponerer enorme pengebeløp og ressurser, jobber målrettet for å utvide virksomheten sin og har ingen respekt for andre mennesker liv og helse. Det er det fatale ranet i Stavanger et godt eksempel på. Jeg er dessverre redd dette bare er starten på en helt ny æra i norsk kriminalhistorie.