En lysende forteller

Alnæs' bok beviser at historien finnes i nuet.

BOK: Når krigen raser i Irak og Karsten Alnæs gir ut første del av det planlagte firebindsverket «Historien om Europa», er den «nåtidighet» med fortida som han framholder, helt åpenbar. I dag er det riktignok ikke Europa, men i første rekke USA med støtte fra Storbritannia, Spania og Danmark, som går til angrep. I dag framheves ikke motsetningene mellom den kristne og muslimske verden som krigens fremste årsak. Men til grunn ligger likevel en gammel konflikt mellom kulturer der troen på Jesus eller Muhammad benyttes til å motivere vold og terror.

ALNÆS INNLEDER sin fortelling med Konstantinopels fall i 1453 og mener at trusselen fra øst bidro til å skape en europeisk identitet. Europa som idé, skriver han, næres av det osmanske rikets ekspansjon. Den fikk både verdslige og åndelige potentater til å se Europa som et kristent og kulturelt fellesskap. Det var en oppfatning som ble dyrket av eliten, men som bønder, håndverkere og folk i alminnelighet ikke hadde noen opplevelse av.

På den tida var det ikke gitt at Europa representerte frihet og toleranse for dem som tenkte annerledes. Da jødene ble forfulgt i Europa, kunne mange av dem søke tilflukt i muslimske land, for eksempel i Lilleasia.

Men religionskrigene raste og korstogene dro mot Jerusalem. Man sa at krigen skulle befri de hellige steder, men i virkeligheten sloss man for å hevde sin makt og beskytte de gamle handelsveiene til Venezia; dette var like viktig den gang som oljen er i dagens Irak.

I et nytt tidsavsnitt blir reformasjonen innført, og krigen bryter ut mellom katolske og protestantiske stater. Inkvisisjonen fester grepet, heksene brennes og subtile forskjeller i synet på om Jesus virkelig var nærværende med sitt eget kjøtt og blod under nattverden - eller om hans mor, Maria, virkelig var jomfru - kunne utløse tortur og død.

«OPPVÅKNING» er undertittelen på Alnæs' bok som dekker perioden 1300- 1600. Det våkne Europa blir naturligvis skjerpet under neste sekel med opplysningstidas frihetsbegreper og demokratiets langsomme framvekst.

Alnæs siterer Voltaire som allerede i 1711 skrev at det kristne Europa har regler for fellesskap mellom folkene som likner det antikke Grekenlands, og som man ikke finner i andre verdensdeler.

Den europeiske selvbevissthet er med andre ord ikke ny, selv om man kan spørre seg om oppvåkningen har fått mer enn det ene øyet til å åpne seg. Dødsstraff tillates i dag bare i én eneste europeisk stat, Hviterussland, mens mennesker under den perioden Alnæs skildrer, kunne bli henrettet av utallige grunner; fra mord og voldtekt til usedelighet og kjetteri - eller for å ha stjålet 16 egg.

«Historien om Europa» er i høy grad en fortelling om ond, brå død, fryktelige kriger, pest og hungersnød. Framtredende er også den sosiale undertrykkelsen av bønder og arbeidere. Livet er det eneste alle mennesker har, men det kan plutselig ta slutt. Kanskje ligger der en av årsakene til religionens makt. Når man kan dø når som helst, blir forestillingen om gjenoppståelse og evig liv den eneste forsonende tanke.

Karsten Alnæs er en lysende forteller. Jeg har aldri tidligere lest noen historieoversikt som er så vitalt skrevet og så medrivende fortalt. Både som forfatter og intellektuell er han langt overlegen en svensk populærhistoriker som Herman Lindqvist.

ALNÆS INNDELER boka i tre hovedavsnitt: «Dødens ryttere» omhandler krig, pest, sult og ufred. «Ni fortellinger fra Europa» er hentet fra verk av kjente historikere. Og «Den oppfinnsomme verdensdelen» handler om kunstens og vitenskapens framvekst under renessansen.

Alnæs beveger seg diagonalt gjennom Europa fra det østre Middelhavet til det sørvestre Grønland, men følger ingen rett linje; han vandrer mellom ulike land, og han går fram og tilbake i tid. Minst bryr han seg om Øst-Europa, som han synes henger etter i utvikling. I sentrum står Frankrike, Italia, Spania, England og i en viss grad de skandinaviske landene. Portugal blir et viktig land når Europa kolonialiserer omverdenen.

«Dødens ryttere» er den mest skremmende delen av «Historien om Europa». Men også der fins positive avsnitt som speiler en langsomt våknende humanisme og et fornuftigere syn på religionen; som for eksempel hos den engelske 1300-tallsteologen og reformatoren John Wycliff. Både skremmende og storartet er skildringen av «gjendøperne», den minner om moderne revolusjonære bevegelser når den radikale friheten forvandles til et totalitært system, om enn i liten skala.

VIGTIGE INNSLAG i Alnæs' bok handler om kjærlighet og seksualitet. Der bretter han ut de konflikter og motsetninger som er en viktig del av verkets grunnstruktur. Like nøye som liv og død er dramatisk koblet sammen, er kjønnsundertrykkelsen og den patriarkalske puritanismen forent med fortellingen om kjærlighet, ømhet og voldsomt begjær.

Den offisielle moralen, innprentet av kirken, brytes av kjødets lyst. Prestene var ikke kyske, og utenomekteskapelige forbindelser var vanlige. Utroskap ble ofte akseptert, til og med av menn som selv var sviktet. Selv om kvinnene som regel var underordnet, og aldersforskjellen mellom partene stor, gir Alnæs eksempler på øm og omtenksom kjærlighet fylt av respekt og hengivelse fra begge sider.

DENNE DELEN av Europas mentale historie er tydeligst i de ni fortellingene som utgjør bokas mellomavsnitt. Alnæs bygger der på monografier av blant andre Emmanuel Le Roy Ladurie, Carlo Ginzburg og Iris Origo.

Han redegjør klart for sine kilder, men gjør historiene til sine egne gjennom sin nysgjerrighet og sitt språk. Det skjer på en måte, i den grad jeg kjenner forbildene, som gjør dem mer tilgjengelige enn originalen, og det uten å banalisere dem.

Tredje del av «Historien om Europa» forteller om den moderne vitenskapens framvekst, og om hvordan tekniske oppfinnelser i stor grad ble hentet fra andre deler av verden. Der skildrer han også renessansekunstneren som håndverker, og vekker dermed leserens nysgjerrighet på hva som videre skal skje.

IMPONERER: Svenske Lars-Olof Franzén anmelder Karsten Alnæs' 645 sider store første bind i historien om Europa.