En machogreie

Menn styrer finanssystemet på grunnlag av sine verdier: rå konkurranse, ekspansasjon for en hver pris og kortsiktig profitt, mener Steingrímur Njálsson.

Finanskrisen er åpenbart ikke bare en finanskrise. Like mye som den økonomiske raftingturen springer ut av spekulasjon i potensielle og ofte fiktive verdier, skyldes den mangel på politikk. Med globaliseringen har verden fått et internasjonalt finanssystem.

Dette genuint internasjonale økonomiske rommet er delvis avsondret, ikke bare fra realøkonomien og den faktiske verdiskapningen, men òg fra politiske institusjoner. Politikerne mangler nærmest enhver mulighet til kontroll med det anarkiske finansielle systemet som på mange måter lever sitt eget liv.

Systemet holdes oppe blant annet av tøylesløse kredittmarkeder, smutthull i diverse nasjonale lovverk, osv. Men ikke bare. Denne litt uvirkelige og uhåndgripelige sfæren består av en internasjonal elite, som igjen til dels består av nasjonale finansielle eliter. Sosiologen Zygmunt Bauman er en av dem som har beskrevet denne globaliseringens superklasse: Segmentet kjennetegnes av ubegrenset tilgang til penger, høyt forbruk, en internasjonal orientering, og internasjonale nettverk der grensen mellom venn og klient/kunde er flytende.

Selve finanseliten er en flytende masse: Folk kommer og går i takt med oppkjøp og konkurser - nettverkene er i stadig endring. Eliten må sies å være flytende også fordi personene verken har tilknytning til steder eller seder; de lever «på farten» og føler ikke moralske forpliktelser til annet enn krav om profittmaksimering og ekspansjon, samt egen suksess. Dette er sanne kosmopolitter, dog ikke i positiv forstand.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et annet særmerke ved denne og liknende grupper, er mannsdominansen, et trekk som hittil ikke har vært godt nok studert. En ting er næringslivselitene rundt omkring; de er åpenbart dominert av menn, selv om en rekke kvinner har fått innpass de siste 15 åra, både som følge av endringer i lovverk, utdanningsmønster og holdninger. Både bedriftsstyrer og konsernledelser er kjønnsmessig mer blandet enn før - men hva med Oslo Børs, hvor mange kvinner er det der? Ikke mange, men likevel flere enn på Wall Street eller Tokyo-børsen. Ei hånd i været den som har sett en kvinne på børsbildene som i disse dager går verden rundt på verdensveven.

Som alle andre slike kriser i dette og det forrige århundret har den nåværende finanskrisen sitt opphav i internasjonale og amerikanske finanseliter - selv om forbrukernes grådighet og nasjonale bankers skjødesløshet også kan forklare en del. I tillegg må selve finanskulturen må inngå i våre forklaringer på krisen. Mannskulturen i finansmiljøene kan forklare en hel del av hvorfor slike kriser oppstår.

Krisen er en systemkrise, i den grad at selve det selvopprettholdende systemet utgjør hovedårsaken til krisen. Man behøver ikke være marxist for å se det meningsløse i internasjonale pengeforflytninger og konstruksjoner av det ene finansproduktet mer utspekulert enn det andre. Eller uretten i at finanselitens dårskap får ødelegge så manges muligheter til et anstendig liv. Eller for å se at problemet ligger i at det finnes et slikt system.

Ett problem med dette tøylesløse systemet, et problem det ikke er så lett for lovgiverne å få has på, er altså den utpregede manns- eller machokulturen i finansmiljøene.

 GUTTA PÅ GØLVET:  Finanskrisen kan til en viss grad forklares av at miljøene er altfor mannsdominert, skriver Steingrímur Njálsson. Foto: AFP/Mauricio Lima
GUTTA PÅ GØLVET: Finanskrisen kan til en viss grad forklares av at miljøene er altfor mannsdominert, skriver Steingrímur Njálsson. Foto: AFP/Mauricio Lima Vis mer

Hva kjennetegner så denne kulturen? Konkurranse er en viktig premiss, her som ellers i næringslivet. Ikke primært konkurranse på et marked mellom leverandører av ulike varer og tjenester, men også konkurranse på selve arbeidsplassen. Det er en allmenn antropologisk innsikt at selvhevdelse og rå personkonkurranse ofte er sentrale verdier i svært mannsdominerte miljøer. Her står mann mot mann. Alle prøver å være raskest, sterkest og flinkest - alle vil få æren av det nye oppkjøpet, å slå kloa i nye investorer, å selge med mest mulig fortjeneste på kortest mulig tid.

I og med at den ofte nådeløse konkurransen er et kjennetegn ved mange mannsdominerte miljøer, er den blitt et kjennetegn ved moderne global bedriftsøkonomi. Mannen har preget den i sitt bilde. Konkurransen er selve motoren i verdensøkonomien. Og den foregår, i bunn og grunn, mellom pengesterke menn i fancy dresser.

Man kan òg si at ekspansjon som et av kapitalismens grunntrekk, er en maskulin verdi. På et vis er mantraet om å ekspandere - bli større eller forsvinn! - det tradisjonelle maskuline behovet for erobring satt i system. Det internasjonale økonomiske systemet er slik sett en arena for menns erobringstrang. Her kan de erobre så mye mer enn bare kvinner; her kan den som våger erobre hele markeder! Det finnes naturligvis mange grenser for ekspansjonen. Problemet er at de hovmodige menn i finanssektoren ikke alltid innser dette, eventuelt driter i det. Resultatet er, som vi vet, en økonomi like kunstig oppblåst som det gjennomsnittlige ego i finanseliten.

Skal man først gå sosiologisk og antropologisk til verks, må man trekke inn nok et trekk ved dagens finanseliter. Her kan det særdeles hardt rammede Island tjene som eksempel: En vesentlig del av toppsjiktet i de selskapene som har ekspandert ut over alle grenser, har bestått av unge, til dels svært unge menn - jyplinger, som noen ville si. De er unge og uredde og på mange måter asosiale. Deres eneste mål er å gjøre det stort innen finans, med andre ord ekspandere og kjøpe opp mest mulig. Særlig har andre og konkurrerende finansinstitusjoner vært yndete kjøpsobjekter - derav den islandske bobleøkonomien, som attpåtil var basert på valutalån.

Denne atferden kan betegnes som asosial, siden de det gjelder overhodet ikke tar hensyn til omgivelsene. Asosial er også den eksplosive veksten i rikdom som denne gruppen unge nyutdannede islandske økonomer har opplevd de siste åra, og det den har medført. Kaupthing, som nå er bankerott og overtatt av den islandske staten, utmerket seg blant annet ved at lønningene en stund var 1/3 høyere enn i de andre bankene. Og når relativt mange mennesker (bank og finanssektoren sysselsatte etter hvert nesten like mange som fiskerinæringen) plutselig får masse penger, påvirker dette prisstigning på en rekke varer, noe som går ut over alle dem som ikke har tatt del i lønnsfesten. Disse har til gjengjeld tatt opp forbrukslån for å holde tritt med inflasjonen, og de lånte penger som bankene egentlig ikke hadde…

Det er på tide at både politikere og akademikere ser nærmere på finanskulturen. Eller rettere sagt: den mannsdominerte ukulturen som preger bank- og finansverden. Den koster oss alle altfor mye. Kanskje har den islandske staten innsett dette, ettersom det nå er kvinner som har overtatt ledelsen både i Glitnir og Landsbankinn?

En machogreie