GLØDENDE: Marin Alsop hadde sin debut med Oslo-Filharmonien i 2008, da hun dirigerte ett av orkestrets glansnumre fra Mariss Jansons-epoken, Tsjaikovskijs symfoni nr. 6. Nå er hun tilbake for å dirigere musikk av to av sine favoritter, mentoren Leonard Bernstein og hans store «oppdagelse», Gustav Mahler. Foto: Espen Røst / Dagbladet
GLØDENDE: Marin Alsop hadde sin debut med Oslo-Filharmonien i 2008, da hun dirigerte ett av orkestrets glansnumre fra Mariss Jansons-epoken, Tsjaikovskijs symfoni nr. 6. Nå er hun tilbake for å dirigere musikk av to av sine favoritter, mentoren Leonard Bernstein og hans store «oppdagelse», Gustav Mahler. Foto: Espen Røst / DagbladetVis mer

En maestra for vår tid

Marin Alsop dirigerer Mahler og Bernstein i Oslo-Filharmonien.

«Verdens ledende kvinnelige dirigent» er saktens en dekkende beskrivelse av Marin Alsops status.

Men «en av verdens ledende dirigenter» er en bedre.

Når Alsop i dag er sjefdirigent for Baltimore Symphony Orchestra, æresdirigent for Bournemouth Symphony Orchestra og en ettertraktet gjest blant verdens beste orkestre, er det ikke fordi hun er en strålende kvinnelig dirigent, men fordi hun er en strålende dirigent, punktum. Som en av ytterst få kvinner i en mannsbastion av et yrke har det tatt henne noen år å avvenne omgivelsene hangen til å kjønnsfokusere. Men i en alder av 54 og med en cv i ferd med å kreve solbriller av leseren, har hun langt på vei nådd fram.

Nå er hun i Oslo igjen.

ETTER braksuksess hos Oslo-Filharmonien i 2008 med Tsjaikovskijs «Pathetique»-symfoni, er Marin Alsop tilbake hos orkestret denne første februaruka med Mahlers førstesymfoni og Bernsteins «Chichester Psalms». Det rimer, Leonard Bernstein (1918-90) var den som med uforliknelig intensitet og patos rev Mahlers musikk ut av glemselen og inn i verdens platestudioer og konsertsaler.

Og den unge Marin nøyde seg ikke med å ha den amerikanske maestroen som avstandshelt etter at faren hennes hadde tatt henne med på en av Bernsteins berømte ungdomskonserter.

Der og da bestemte jentungen seg for å bli dirigent og ga seg ikke før hun ble den store kommunikatoren, komponisten og fortolkerens student, assistent og protegé i de tre siste åra av hans mangfoldige liv. 20 år seinere er Bernstein fortsatt en vedvarende inspirasjon for henne.

—SELVSAGT er han det, sier hun. —Ikke like tilstedeværende, 20 år er lang tid, men mer på grunn av alle disse vidunderlige minnene som fortsetter å dukke opp, disse spesielle øyeblikkene som jeg nesten kan se for meg i langsom kino. Å få arbeide videre med Bernsteins musikk er en konstant påminnelse om dybden i hans omfavnelse av selve livet. «Chichester Psalms», for eksempel, der han fører ulike religiøse bakgrunner og ideer om uskyld og skyld sammen, speiler den sammensatte personligheten hans perfekt. Bernstein handler om å favne og dele, og selv var han som en stor omfavnelse. Alle klemmene hans....det er mitt største minne om ham. Han klemte oss alltid.

—Hva med deg selv som ung dirigent på søk etter ditt eget uttrykk? Måtte du gjennom en hard frigjøringskamp fra en så monumental påvirkningskilde?

—Vel, her er vi og snakker stadig om det, så jeg har vel ikke lyktes helt...(glad latter)...men det er helt i orden. Det er en fin balanse der, mellom på den ene siden å hedre og erkjenne innflytelsen fra dem som påvirket deg, på den andre å framstå som uavhengig. Uansett håper og tror jeg at mine versjoner står på egne bein.

—Bernstein var opptatt av å få den klassiske musikken ut til folk flest, og særlig til barn og ungdom. Sammen med Baltimore-orkestret ditt har du startet et prosjekt som heter OrchKids, et tilbud om musikkopplæring for barn og ungdom med trøblete bakgrunn. Er du inspirert av Venzuelas berømmelige El Sistema - musikkundervisning, sosial tilhørighet og personlighetbygging som et alternativ til gata, vold, dop og kriminalitet?

—Jeg kjente ikke til El Sistema da jeg startet OrchKids i 2008, men vi er nok inspirert av det etter hvert. Initiativet mitt hadde i utgangspunktet to målsetninger, først og fremst å tilby barn med minoritetsbakgrunn, særlig afrikansk-amerikansk, muligheten til å lære seg å spille instrumenter og delta i symfonisk musisering. Videre ønsket jeg at orkestermusikerne mine, gjennom kontakten med ungene, skulle finne tilbake til sin egen pasjon for musikk og gjenoppleve den gløden de selv følte da de var barn. Vi har nesten 300 barn i sving her nå, de møtes etter skoletid og spiller tre timer fire dager i uka og er i ferd med å bli så gode på instrumentene sine at jeg tror vi skal klare å stable et ungdomsorkester på beina i løpet av tre år.

—The Taki Concordia Conducting Fellowship er et annet av prosjektene dine, med en spesiell bakgrunn?

—Tidlig i karrieren, da jeg var i 30-åra og begynte å dirigere store orkestre, var det veldig mye «første kvinnelige dirigent»-pes hele tida. Philadelphia-orkestret, for eksempel, hadde aldri før hatt en kvinnelig dirigent på abonnementskonsertene sine, så det ble ekstremt mye oppstuss, og da jeg kom til Los Angeles-Filharmonien, ble det samme gnålet der. Det var «første kvinnelige...bla-bla-bla.. » overalt, og jeg grep meg selv i å tenke: «Så herlig det ville vært å slippe denne intense «første kvinnelige»-eksponeringen hele tida».

Men i 2002, da jeg så meg omkring, måtte jeg konstatere at det fortsatt sto få kvinner på verdens dirigentpodier. Jeg ville gjerne bidra til å forandre dette, og startet Taki Concordia Conducting Fellowship, et program der lovende kvinnelige dirigenter kan få hjelp til å skape seg en karriere. Til nå har vi seks «fellows», alle gjør det bra og tre av dem er sjefdirigenter for amerikanske orkestre.

—Noe helt annet: Mens platebransjen har ropt «krise, krise» i flere år og mange dirigenter, orkestre og solister har fått skyven fra de store plateselskapene, har du utgitt en strøm av kritikerroste plater på Naxos hele tida?

—Jeg har vært kjempeheldig. Da jeg skrev under for Naxos på nittitallet, sa alle: «Det må du ikke finne på, Naxos er et billigmerke og ingen vil ta deg alvorlig når du kommer ut på et billigmerke.» Vel, jeg hadde ikke akkurat Deutsche Grammophon rennende på døra hver bidige dag, så .....og dessuten likte jeg Klaus Heymann, Naxos-sjefen. Det slo meg at han tenkte utradisjonelt og ulikt resten av platebransjen, så jeg bestemte meg for at jeg gjerne ville bli assosiert med denne fyren. Jeg har aldri angret, og jeg har innsett at å lage plater ikke handler om å tjene penger, men om å publisere og markedsføre orkestret. Det fineste for meg ved å være på Naxos har vært anledningen til å spille inn all slags musikk, fra Takemitsu til «Carmina Burana» til en Brahms-syklus til John Adams. Klaus er ekstremt åpen for mine ideer om repertoar, så jeg er veldig fornøyd med Naxos.

—Du holder høyt tempo, hva er det som til sjuende og sist driver deg?

—Det store privilegiet ved å få drive med det jeg elsker, tror jeg. Det går aldri en dag der jeg ikke føler meg heldig.

—Du har utvidet dirigentrollen din ved å påta deg store oppgaver i både musikkens og samfunnets tjeneste utenfor konsertsalene også?

—Jeg er litt forbauset over at ikke flere kunstnere gjør det. Det er en ny tid, vi har alle nye muligheter for å påvirke verden omkring og jeg tror at musikk har endringskraft. Foreldrene mine oppdro meg til å innse at det ikke er nok å gjøre sin egen greie og nøye seg med det, men at den største belønningen er å dele det du gjør med andre.

Så jeg føler meg privilegert på det området også.