UTGITT PÅ NYTT: Charles Baudelaires skjellsettende verk «Det ondes blomster» har kommet i ny versjon. Foto: Etienne Carjat / Wikimedia Commons
UTGITT PÅ NYTT: Charles Baudelaires skjellsettende verk «Det ondes blomster» har kommet i ny versjon. Foto: Etienne Carjat / Wikimedia CommonsVis mer

En makeløs, mørk poet

For andre gang er de samlede diktene til pioneren Charles Baudelaire (1821-1867) gjendiktet til norsk.

Takket være iherdige gjendiktere, alt fra skolerte akademikere til kjente lyrikere, har vi et litteraturhistoriske arsenal av verdenslyrikk på norsk, fra Horats og Ovid til Shakespeare og Rimbaud - drevet av entusiasme og litterært detektivarbeid. Nå kommer franskmannen Charles Baudelaires skjellsettende verk i en ny versjon, «Det ondes blomster», på Valdisholm Forlag, gjendiktet av Kjell Nilsen. Som Per Buvik poengterer i sitt utmerkede etterord, kan «en oversettelse av Baudelaires på alle måter utfordrende verk aldri bli annet enn forsøk» og at «det derfor bestandig vil eksistere nye muligheter».

Enkeltdikt av Charles Baudelaire har flere ganger vært oversatt. Haakon Dahlen gjendiktet det samlede verket til nynorsk. I 1997 uttalte han til avisa Ny Tid: «Eg hadde ikkje greidd å få det til på bokmål. Både norsk og fransk er rike på korte einstavingsord. I bokmål er det altfor mange tostavingsord. Dessutan har nynorsk både klangen og den store vokalrikdommen.» Kjell Nilsen har likevel latt det stå til og har utgitt en klangfull og medrivende gjendiktning på bokmål - som det er all grunn til å ønske velkommen.

Forskjellen på de to bøkene? Døm selv, her er Haakon Dahlens versjon av diktet «Je t'adore»: «Eg elskar deg: «Eg elskar deg/Eg elskar deg som himlens natteboge,/å triste krukke, tagal, utan loge,/eg elskar deg især, når du flyg vekk, min skatt/og let meg tru at du, eit smykke i mi natt,/ironisk aukar romet mellom våre hender/og skil min famn ifrå det blå som aldri ender.//Eg rykkjer hastig fram, går freidig til attakk,/som storm mot eit kadaver av ei rad med makk,/eg elskar deg, du arge udyr som kan hekse!/For sjølv din kulde får din venleik til å vekse!» I Kjell Nilsens bok er tittelen «Jeg forguder deg». Hos ham lyder diktet slik: «Jeg forguder deg, du er som himmelen om natten,/ å du kar fylt med tristhet, du tause, som katten,/og jeg elsker deg, kjære, fordi du meg skyr,/du, mitt glitrende smykke i natten så yr,/og fordi ironien din kjølner den heten/som får meg til å be om uendeligheten.//Og så går jeg til angrep, jeg stormer frem slik/som en skare av ormer som stormer et lik./Ja, jeg elsker jo nettopp din deilige kulde,/å du grusomme dyr, uforsonlig til fulle.»

Boka er rik, den formidler «skjønnhetens seier», som Buvik skriver. Dessuten hevder han at Baudelaire, til tross for at han benytter seg av de klassiske verseformene, er en utpreget moderne dikter. Hans temaer er den frastøtende og fascinerende storbyen, ensomhet og fremmedgjorthet, lengsel og begjær, splittelse og død. Han dyrker det groteske, men ellers er hans tematikk ikke ulik den vi finner i deler av Olaf Bulls verk, en poet som formelt brukte rim og rytme mer virtuost enn noen annen, men tematisk var opptatt av en moderne livsfølelse. Likevel blir Bull sjelden knyttet til det moderne. Spennende hadde det vært om en forsker hadde undersøkt diktningen hans i dette perspektivet og rykket ham løs fra det samtidige paret Wildenvey/Øverland. Hvem tar opp hansken?