En måneferd av en roman

En romferd av en roman om livets forunderlige betingelser.

BOK: Med sin nye bok tar Johan Harstad spranget direkte fra hundremeteren til maraton, eller skal vi si fra småfly til månerakett.

Etter å ha utgitt to lovende novellesamlinger sender han til værs en 635 siders roman. En inntrengende og underholdende fortelling - som først og fremst handler om å overvinne tilværelsens iboende ensomhet.

Nummer to

Gartneren Mattias blir født i 1969, nøyaktig samtidig med at amerikanerne landet på månen. Mattias blir besatt av Buzz Aldrin, mannen som steg ut av raketten som nummer to, han som ble glemt. Mattias\' historie starter som en studie i den tilsynelatende normalitet. Mattias er den inkarnerte toer, din anonyme klassekamerat, han du ikke husker navnet på, han som går bevisst inn for ikke å synes - så til de grader at medelevene betrakter ham som litt sprø.

Det normale blir abnormt. Også hjemmet er slik, i det ytre harmonisk, men, som Mattias uttrykker det, det «ble aldri de store kranglene hjemme hos oss, heller ikke de gangene det burde blitt det».

Historien likner lenge på en såkalt generasjonsroman; en tenåringsskildring med tilhørende tidskoloritt og henvisning til populærkultur. Men så eksploderer handlingen. Kjæresten slår opp. Gartneriet går konkurs. På ett nivå opplever hovedpersonen dette nærmest som en befrielse. «Ting hadde endelig begynt å ramle fullstendig fra hverandre, og det var nesten en lettelse å merke det.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ut på havet

Boka skifter gir. Vår mann drar over havet til Færøyene, som lydmann for bandet «Perkleiva».

Her bryter han sammen, havner på ville veier og blir reddet av psykiateren Havstein, som bor sammen med tre tidligere pasienter på en nedlagt fabrikk ute i ødemarka.

Mattias blir boende og kommer sakte tilbake på sporet sammen med de nye vennene. Sterke skjebner og dramatiske hendelser stiger ut av det ville, færøyske landskapet. Mattias blir mer åpen. Men også mer sårbar. Han gjør et mislykket forsøk på å dra hjem. Snart vender han tilbake til Færøyene. Sammen med vennene bygger han en båt. Med den følger de en drøm og drar til Karibia.

Nå går handlingen på hurtigspoling. Langt inne i framtida vender Mattias tilbake til et «normalt» liv i Stavanger med kone og barn. Vi ender i 2019, med et undrende glimt opp mot verdensrommet og et håp som puster gjennom hele denne på samme tid dvelende og forrykende romanen; om at «det er noen der ute som har oversikten» og at menneskene «ikke er alene», som er bokas siste ord.

Stillheten

Det er befriende at det fins unge, norske romanforfattere som spenner et så stort lerret som Johan Harstad gjør i denne boka. Boka er lang, kanskje for lang - særlig i de partiene der romanpersonene i replikks form forteller sine historier. Dette er muligens et bevisst stilgrep, men språket kan bli for litterært og for lite muntlig - dessuten for likt fra person til person.

I kortere dialoger og særlig når Mattias selv forteller, glir det bedre. Harstad slynger virtuost den ene setningen på den andre, ofte skilt med komma i stedet for punktum i beat-inspirert stil; lett, rytmisk, innholdsrikt. Og bak det hele, når ikke sangene til det svenske bandet Cardigans holder takten: Suset fra Stillhetens hav der oppe på månen hvor Neil Armstrong og Buzz Aldrin tråkket omkring i støvet. Denne lydløsheten og isolasjonen er på godt og vondt bokas sentrale symbol.

«Hvorfor vil du bli gartner?» blir hovedpersonen spurt et sted i boka. Og han svarer:

«Fordi det er så stille.»