En mann -to kjønn

Fredrik Knutsen og Ørjan Liavåg - Hildegunn og svogeren Per-Leif slik du møter dem i «Sommeråpent»

Er det meg du leter etter? spør han.

- Jøss, ja, er det sånn du ser ut?

- Ja.

Han smiler sjenert. Han er liten, har lite hår og skarpt blikk. Vennene sier han prater høyt, i dag snakker han lavt og går på gummisåler. Flatt flyter han over gulvet med korte skritt. Bort til frokostbuffeen på Hotell Norge, forbi Glasgow Rangers, fotballaget fra Skottland med testosteronet, forbi japanerne som så vidt synes, men høres, forbi amerikanerne som skal ha egg og bacon og skinke - Fredrik skal ha brun-ost. Han setter seg innerst i salen - med utstyn.

- Jeg observerer folk, vil vise alt det snodige vi gjør.

Tygg, tygg, tygg.

- Det er standupkomiker jeg er. En januardag i 1994 gikk jeg og Jonas Rønning på kafeen Jacob Aall i Oslo. Thomas Giertsen var der også, folk var ikke vant til standupkomikere i Norge da. Jeg gikk opp og fortalte noen historier, det gjorde Jonas også. Folk lo! Da vi gikk ut, sa han: «Dette kommer til å bli stort! Vi kommer til å leve av det!» Nå gjør vi det.

Tygg, tygg.

- Og så har jeg vel et visst eksponeringsbehov.

Derfor: Damer og Herrer, ta vel imot komikeren FREDRIK KNUTSEN FRA ULSTEINVIK!

Standup 1:

- Kvinner har en fryktelig tendens til å prate om helt uvesentlige ting. «Jeg sto og vasket opp grytene her om dagen,» sier de, og skal fortelle en historie. «Nei, forresten,» sier de så, « kakefat var det, kakefat, e-jah, e-jah.»

Han har kvinnestemme nå.

- Enn menn?

- De klør seg i skrittet på upassende steder til upassende tider.

Pause.

- Visste du at jeg har vunnet norgesmesterskap i imitasjon? Måtte dele førsteplassen med Rune Rudberg.

Han gliser. Glad for mye, men mest for at han fikk programlederjobb i NRKs barneavdeling. Både på TV og i radio fikk han imitere og tøyse og tulle så mye han orket, bort fra triste Blindern og triste Dagbladet. Det var på radioen, i «Norgesglasset» at Hildegunn Moltubakk første gang hvinte geskjeftig fornøyd på sunnmørsk.

- Vet du hva, jeg hadde mareritt i natt. Drømte at jeg var redaksjonsassistent i nyhetsavdelingen i Dagbladet igjen. Oj, da var jeg glad jeg våknet og var her.

- Du bruker ofte avisene når du skal være morsom?

- Ja, det er skremmende å se hva folk gjør for å selge aviser, hvordan de grafser i skandaler og privatliv under dekke av «opplysningsplikt». Mye kan sies med latter.

Standup 2:

Av og til hender det Fredrik ser seg i speilet. Da tenker han jøss, så lite hår, men det er fint å bli eldre .

- Nå har jeg heldigvis blitt kvitt autoritetsangsten min. Folk skulle ikke syte over å bli eldre. Jeg traff lensmannen i Ulsteinvik i fjor, herr Kulø. «Deg har jeg ikke sett siden jeg syklet inn døra på politibilen din, du skremte livet av meg da,» sa jeg, for jeg hadde respekt for ham etter den gangen.

- Æh, det var på 70-tallet, det, sa herr Kulø. - Vi er mye hyggeligere nå. På 70-tallet måtte vi respektere folk bare fordi de var autoriteter, vi reiste oss pissredde for rektor, han var Jesus, Gud og Satan på en gang. Det hang i lenge, det. Jeg skulle ønske jeg visste det jeg visste nå tidligere. Da skulle jeg ikke unnskyldt meg, jeg skulle sagt: «Det du beskylder meg for der har jeg faen ikke gjort, ikke plukk meg på nesa.»

Standup 3:

Han ser litt redd ut, for han ble litt liten i den store, store sofaen. Det er ikke alltid lett å være morsom. Ikke på Dikselen pub i Haugesund.

- Det satt noen slitne karer der, pent ba jeg arrangøren om å introdusere meg med fynd og klem. Aldri før har jeg hørt noen si navnet mitt så slapt - med blikket bortvendt . Jeg gikk på scenen og dro fram en avis som utgangspunkt. Da kom to unge karer mot meg og stilte seg rett foran scenen med armene i kors: «Kor mykje får du for å prata piss?» spurte de. Jeg skjønte at det ikke var stemning for å synge «Amanda frå Haugesund» og løp av scenen. De sprang etter meg ut i garderoben, jeg måtte gjemme meg bak bardisken. Siden satt jeg der på hotellrommet med en guffen følelse. Jeg slo på TV-en og ble enda tristere. Der gikk «Hører du ikke hva jeg sier?»- filmen om han stand up-komikeren ingen lenger ler av. Forferdelig. Helt forferdelig.

Standup 4:

- Mødre er en egen rase. De orger hele tida og vet at Karlsons-limet ligger i skuffe tre ved siden av hyssingen. Hildegunn har tatt litt fra alle husmødrene på Sunnmøre.

Fredrik og kompisen Ørjan Liavåg fra Hareid har hatt det morsomt sammen lenge, de, som Hildegunn og Leif-Per. Hildegunn er så ulsteinviking i sin framferd at en dame i bygda lurte på kem ho egentlig e' dottera til, ho Hildegunn? På Sunnmøre kommer en aldri unna slekta, men Hildegunn er Fredrik Knutsen.

- Hvorfor ler folk av menn i kvinneklær?

- Homofobi. Av og til ser jeg menn på fremste benk, helt i sin egen verden før de ler. Om de har lyst på Hildegunn, eller om de er fascinert av at det faktisk er en mann inni Hildegunn, vet jeg ikke.

Standup 5:

- Kristelig Folkeparti sier vi ikke skal drikke, at vi blir alkoholikere, men de sier ikke at du kan bli feit av å spise bløtkake. Hvordan kan statsministeren vår tillate seg å irettesette en dame fordi hun ler på Stortinget? Det er respektløst å ikke ta latteren på alvor. Respektløst å fortelle folk hvordan de best skal leve. Respektløst å tro at man er Gud.

Fredrik ser opp etter taleflommen.

- Hva var det jeg skulle si... du - var ikke jeg inne på noe vanvittig interessant, nå?

- Jo-o.

- Jeg blir glad av latter.

HOTELL NORGE I BERGEN KLOKKA 19.15:

- Jeg trodde det skulle bli tomt, jeg, sier han i garderoben.

Det er fullt, enda det er onsdag og tre kabareter går samtidig i Bergen. Fredrik og Ørjan Liavåg skal på scenen om et kvarter. De kammer hver sin parykk.

- Chestnuts roasting on an open fire , synger Fredrik. - Nå må jeg gjøre meg litt nervøs.

Så ler folk, høyt, av karnapper og sladring og fargeanalyse. Fredrik Knutsen har visst slått gjennom.

- At det skulle skje med lauspupper hadde jeg aldri trodd.