En mann for sin tid

Donald Trump er slett ikke enestående. USAs historie er spekket med fargerike demagoger og populister som fortsetter å trekke landet mot høyre.

Kommentar

I nyere amerikansk historie blir Bill Clinton og Barack Obama stående som avvik på landets kontinuerlige reise mot høyre.

Trump har skapt enorme – og sprikende forventninger hos den hvite, sinte arbeiderklassen som har vært utsatt for en antropologisk interesse i USA i flere tiår. I 1993 kom filmen «Falling Down» med Michael Douglas som den desillusjonerte ingeniøren «D-Fens», som til slutt var så kvalm og forbannet over fremmedgjøringen at han mister besinnelsen og ble selve symbolet på USAs mentale kollaps. Året før hadde jeg som pressemann vært med og dekket de såkalte Rodney King-opptøyene i Los Angeles der 55 mennesker ble drept og over 2000 skadd. USA var i endring. Det var ikke lenger så lett å pusse på de nasjonale symboler og dyrke den gamle idylliske orden.

Filmen kom samtidig med den uavhengige populisten Henry Ross Perot – på et politisk program som hadde klare likhetstrekk med de poserende budskap, blant annet proteksjonismen, som vi finner igjen hos Trump. Ross Perot gikk hen og tok 19 prosent av stemmene i en tøff duell med både Bill Clinton og George H.W. Bush. Men den gang var den amerikanske drømmen fortsatt høyst levende, og virkningene av ulikhetspolitikken ikke så merkbare som i dag. Men etablerte media i USA hadde allerede lenge satt sin ære i å putte arbeidsfolk i mentale innhengninger der de kunne holdes under oppsikt:

I 1968 snakket man om «den stille majoritet», i 1980 kom «Reagan-demokratene», i 1992 «Perot-tilhengerne» og Pat Buchanan med hans antiføderalisme, i 1994 var det duket for Newt Gingrichs «Contract with America», i 2010 Tea Party-bevegelsen og nå Alt Right. Og på hele reisen har kandidatene vært heiet fram av reaksjonære radioverter som Rush Limbaugh og etter hvert også tv-kanalen Fox News.

Donald Trump har ikke oppstått i et vakum. Han går inn i en amerikansk tradisjon som ble beskrevet av Alexis de Tocqueville allerede på 1830-tallet – de rike og ofte hemningsløse forrretningsfolkene med selvtillit, viljestyrke og konkurranseinstinkt. Lykken er å tjene penger, skepsis til det intellektuelle og forakt for det akademiske.

Ingen forretningsmann i USAs historie har i sin egen levetid vært så lenge berømt som Trump, og mannen som i dag hater etablerte medier vokste fram nettopp på samspillet med disse.

Hvis ikke Daily News, Newsday eller New York Post ringte ham for daglige nyheter på 90-tallet, så ringte han dem.

Den konfronterende stilen kjenner vi også igjen. Sinclair Lewis nærmest forutså Trumps seier da han i 1935 skrev «It Can’t Happen Here» - inspirert av datidens populister og fordommenes profeter - Louisiana-guvernør Huey Long og den katolske Detroit-presten Father Charles Couglin. Senere kom politikere som 60-tallets George Wallace og 90-tallet med Pat Buchanan. Begge gjorde seg til talsmenn for nettopp den lille (hvite) mann – mot eliten, mot det globale spøkelset og all djevelskapen som det føderale Washington representerte. Sammen med senator Barry Goldwater, som var republikanernes presidentkandidat i 1964, er dette tapere som har hatt størst innflytelse på amerikansk politikk i moderne tid.

Men selv med demagogenes store plass, har amerikansk historie vært mer styrt av majoritetens tro på konsensus enn konflikt. Dette er godt beskrevet av forfattere og historikere som Daniel J. Boorstin og Richard Hofstadter. Landets historie dreier seg ikke om strid mellom bondetradisjon og industrialisme, mellom kapitalister og arbeidere, mellom demokrater og republikanere. Amerikansk historie er først og fremst båret fram av bred enighet om noen få fundamentale ting – dyrkelsen av den individuelle frihet, privat eiendomsrett og markedets enestående velsignelse.

Utfordringen nå er at amerikanerne mangler et begrepsapparat som kan sette ord på det nye narrativet – et splittet land – innhentet av ulikhetspolitikkens dramatiske virkning. I en slik virkelighetsforståelse blir politikk og demokrati kjedelige greier, nærmest tafatthet og utydelighet satt i system. Med Trump er det en forventing om at det virkelig skal bli fart på sakene.

Den rasjonelle dialog kommer sørgelig til kort mot demagogi og affekt. De sinte finner seg ikke lenger i at politikken reduseres til fornuftsbaserte argumenter og nye, ørkesløse runder med antropologi og løfter. Man vil ha beslutninger. Selv om de er beheftet med stor risiko.