BLIKK FOR ALT: Arne Skouen hadde et blikk for alle situasjoner, skriver Hans Fredrik Dahl om avismannen og kulturpersonen som i morgen ville fylt 100 år. Foto: Tom Martinsen.
BLIKK FOR ALT: Arne Skouen hadde et blikk for alle situasjoner, skriver Hans Fredrik Dahl om avismannen og kulturpersonen som i morgen ville fylt 100 år. Foto: Tom Martinsen.Vis mer

En mann med sterke meninger

Dagbladets journalist Arne Skouen (1913-2003) var en kulturperson i alt han foretok seg. I morgen ville han ha fylt 100 år.

Meninger

IDEER: Arne Skouen, som i morgen ville fylt 100 år, omtales oftest som journalist. Hans selvbiografi (1996) bærer tittelen «En journalists erindringer» (1996) og han huskes, i hvert fall i pressen, som avismann av usedvanlig format, virksom i Dagbladet siden 1931 og i Verdens Gang 1947—57. En avismann av langt liv og Guds nåde.

Likevel var han så mye mer. Filmskaper, foredragsholder, foreningsmann, forfatter; kulturperson i smått og stort. Avismediet var bare én av hans arenaer, om enn hans tilbakevendende. Hva var da essensen i alt dette?

Arne Skouen sa selv at han hadde fordel av å ha vært Benjamin, yngstemann på laget. Det gjorde at han kunne betrakte andre med skarpe ungdomsøyne og gjøre sine refleksjoner om den eldre og dominerende generasjon — Gunnar Larsen, Einar Skavlan, Toralv Øksnevad og deres samtidige. Og det er sant at han de siste tiår av sitt liv var som et levende leksikon i alt som vedkom norsk kulturliv: Han hadde minner om alt, kjente alle. Da jeg skrev NRKs historie, ble samtalene med ham som livgivende pust fra datida. Det var derfor også hans spalte «Ytring» i Dagbladet (1971—95) hadde slik spennvidde; han kunne skrive om hva det skulle være, overraske med sine kunnskaper, glede leseren med tilfang av videste slag. «En ekte spaltist er en daglig spaltist», fortale han meg i et intervju, da jeg forsøkte å trenge inn i denne kraftens kjerne, og fikk hans foredrag om pressens vesen og om store, amerikanske pressefolk (han kjente dem også, naturligvis). Ja, han var en ekte spaltist.

Men så mye mer! Filmene, talene, bøkene: På rekke og rad kom beretningene om andre verdenskrig og motstandskampen: «Nødlanding», «Ni liv», «Kalde spor». Dessuten foredragene om funksjonshemmedes rett, bøker om dette — samt tallrike titler av skjønnlitteratur og åndsliv. Hva var fellesnevneren i det hele?

Meninger. Synspunkter. Holdninger. Snakk ikke om saker, og bestemte engasjementer. Nei, her var det mentale grunntrekk, en karakter, som kom til syne. Han var som en strøm av meninger. Ikke bastant og masete, det fantes rikelig av både ironi og viten innimellom. Men bestandig dette: faste meninger. Selv krigsfilmer som dvelte ved tvil og ambivalens, endte i meningenes klare heroisme. For oss som kom etterpå, med trang til nyanser, kunne dette møtet med holdningskampens absolutter bli nesten ubehagelig sterkt. Det var meninger som i alle fall ikke kunne frases, de måtte overkommes.

Men jeg husker ham kanskje best på talerstolen i Universitetes Aula, da han holdt foredrag om handikappede, som det het den gangen, barns rettigheter for Mental Barnehjelps årsmøte 1966. Han sto på talerstolen, velforberedt og med hardtslående formuleringer, svingte kroppen i rytmiske bevegelser og slynget budskapet ut i forsamlingen: Vi har konsentrasjonsleire for barn i Norge! Vi sperrer våre handikappede inne! Man visste at han var personlig engasjert, som far også til et autistisk barn. Men du verden, for en tale. I alt man kunne beundre Arne Skouen for, var vel denne stunden i Aulaen et høydepunkt. Det ble siden TV-opptreden, debattprogrammer, etter hvert Gro-sak og dertil rettssak, oppgjør med atferdsterapi og mye annet. Det ble kort sagt full omvurdering av de handikappedes sak. I dag er vi alle motstandere av «sorteringssamfunnet». Det begynte den kvelden i Aulaen.

Meninger, holdninger: De kan ha varige virkninger, også om de springer ut av døgnets journalistikk. Under andre verdenskrig skrev Skouen en serie rapporter fra okkupasjonstidas Oslo som ble smuglet ut og trykt i Norsk Tidend i London under pseudonymet Bjørn Stallare. Disse «Skinnbrev», som de het, er noe av det beste som er skrevet om livet i et okkupert samfunn, der det statsbærende parti forsøker å morske seg i gatebildet, og der okkupasjonsmaktens fete Gestapister vagger oppover Parkveien til sin daglige lunsj.

De ble samlet i bokform under tittelen «66 skinnbrev fra Oslo» og utgitt i Stockholm i 1943, rett før Skouen flyktet over grensa og bosatte seg i Stockholm. Disse petitene er siden gjenutgitt i en ny utgave (1994), som udødelige. Slik kan journalistiske øyeblikksbilder få et langt liv, om de skrives i kombinasjonen av skarpt blikk og fast holdning.

Av litterære emner kan man glede seg over mange, som ligger som perler strødd over spalter og småstykker. Men noen er samlet i bøker. Selv har jeg især gledet meg over hans portrett av den emigrerte Sigrid Undset i Brooklyn under krigen. Denne boka, «Sigrid Undset skriver hjem» (1981) har alt: innlevende skildringer av hovedpersonen, selvsagt, der den aldrende, men ukuelige nobelprisvinneren sitter muret inne i en trang leilighet i New York, eksilets mareritt. Men også av den unge informasjonsmedarbeider Skouen som kommer på besøk, jevngammel med forfatterinnens sønn, han som var falt i kamp mot tyskerne; medbringende en halvflaske whisky hvis de to i sin ensomhet holder norsk forfattermøte, helflaske hvis de var enige om å kalle det festmøte.

Arne Skouen hadde et blikk for alle situasjoner. Det er journalistens fortrinn: Å se det som andre ikke ser. Når denne evnen opptrer i kombinasjonen av blikk og holdning, da kan den bli uslåelig, skjellsettende.

Dagens 100-åring, hva ville han sagt om nåtidas situasjon?

Meninger strømmer imot oss nå fra alle kanter, hele verdensveven av sosiale medier er full av kjappe, friske meninger som tas opp og slynges videre hvert sekund. Meninger er det nesten for mange av, den ene slår den andre i hjel. Og dette skjer mens pressen mister sin makt, i takt med at både lesere og annonsører finner nye veier til «dem der ute», publikum.

I denne situasjonen kan den gammeldagse avis-mening, og den papirskrevne holdning, ikke lenger være hva den var. For ikke å snakke om foredraget, det levende ord fra talerstolen. Bare levende bilder er fortsatt etterspurt. Kanskje er det derfor filmmannen Arne Skouen som vil leve lengst? Uansett: I hvilket medium man enn betrakter hans virksomhet, står han som meningsbæreren først og fremst. Står — og vil ikke falle.

JOURNALIST: Arne Skouen jobbet i Dagbladet mellom 1935 og 1947. Da gikk han over til VG, før han kom tilbake til Dagbladet i 1971. Her i Dagbladets lokaler sammen med Anja Breien. Foto: Tom Kristiansen
JOURNALIST: Arne Skouen jobbet i Dagbladet mellom 1935 og 1947. Da gikk han over til VG, før han kom tilbake til Dagbladet i 1971. Her i Dagbladets lokaler sammen med Anja Breien. Foto: Tom Kristiansen Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook