En mannsverden

Førti år etter at studentenes barrikader stod i brann og brosteinene haglet mot klassepurken i Paris’ latinerkvarter, er sekstiåtterne blitt besteforeldre. Selv om radikale norske studenter var atskillig fredeligere enn sine franske kolleger, har 1968 og sekstiåttergenerasjonen brent seg fast i bevisstheten også her i landet. Samhold gir både styrke og minne, og det hjelper på den kollektive hukommelsen at det aldri har blitt født flere barn i Norge enn i årene rundt 1946. Og aldri har veksten i antall studenter vært sterkere enn i sekstiåra.

Helt siden opprøret i Paris har sekstiåtterne – de som ble grunnleggende preget av radikaliseringen rundt 1968 – dominert norsk kulturliv, fra sine posisjoner i media, forlagsverdenen og akademia. Sekstiåtternes verdensbilde gjennomsyrer kultureliten.

Men hvem var de ekte sekstiåtterne? Hva var bakgrunnen deres, hvem var deres foreldre og forbilder, hva mente de og hva gjorde de? For å få svar på slike spørsmål gjennomførte vi sammen med universitetslektor i statsvitenskap Knut-Andreas Christophersen en spørreundersøkelse blant 1246 personer som hadde studert filosofi, sosiologi, pedagogikk eller medisin ved Universitetet i Oslo mellom 1964 og 1973, og som var født fra 1940 til 1950.

Det som har vakt mest oppsikt, er det nære samsvaret mellom ulike typer sekstiåttere og foreldrenes politiske preferanser. Oddsen for at en student fra et NKP-hjem var marxist-leninist, var i 1970 hele 85 ganger større enn for en student med KrF-foreldre. Mens over 30 prosent av kommunistbarna i utvalget var ml-ere i 1968, var 8 prosent av studentene med arbeiderpartiforeldre og under 2 prosent av høyrebarna ml-ere i dette året. De færreste sekstiåttere falt langt fra stammen – selv om det selvsagt var en del som ikke gikk i mors og fars fotspor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et annet fascinerende funn har å gjøre med kjønn. Dagbladets nettmagasin illustrerte sin forhåndsomtale av Ekte sekstiåttere med en rekke puppebilder. Anledningen var at nesten halvparten av de av våre kvinnelige intervjuobjekter som anså seg som en eller annen form for radikale, sier de kastet BH-en tidlig i syttiåra. Ifølge våre tall var det flere radikale kvinner som gikk uten BH enn radikale menn som gikk med langt hår. Men pupper og langt hår er kanskje det minst interessante kjønnsaspektet ved undersøkelsen. Langt mer spennende er det å se hvor mye av en mannsverden den radikale bevegelsen var.

Helt til 1960 fikk jenter på folkeskolen færre timer i norsk og matte enn guttene. Rundt 1968 var to av tre studenter menn. På fag som filosofi og medisin var mannsandelen over 80 prosent. Selv om kjønn ikke avgjorde hvem som ble radikale rundt 1968, finner vi et interessant mønster ved å gå nærmere inn på én del av utvalget, nemlig sosialistene. Når vi deler sosialistene inn etter kjønn og klassebakgrunn, viser det seg nemlig at mens kjønnsforskjellene blant sosialister fra middelklassen var ubetydelige, var andelen med arbeiderklassebakgrunn som ble sosialister, tre ganger så stor blant menn som blant kvinner.

Utslaget er ekstra stort (men underlagsmaterialet lite) når vi ser på hvor lang utdanning ml-ernes fedre hadde. Der fedrene hadde mer enn folkeskole, var andelen kvinnelige ml-ere høyere enn andelen mannlige. Andelen mannlige ml-ere med fedre som bare hadde folkeskole, var derimot hele sju ganger større enn andelen kvinnelige ml-ere. Det er nærliggende å lure på om vi her ser sporene av en tiltrekning mellom macho menn fra arbeiderklassen og pene piker fra middelklassen.

Vi får et nytt glimt av harde menn og myke kvinner når ekte sekstiåttere blir spurt om hvilke forbilder og meninger de hadde rundt 1968. Mennene var mer begeistret for frigjøringsheltene Fidel Castro og Ho Chi Minh, kvinnene for ikkevoldsforkjemperne Martin Luther King jr. og Mahatma Gandhi. Mennene var mer enig i slagord som Seier til FNL og Arbeiderklassen må ta makta gjennom væpna revolusjon, kvinnene i slagord som Fred i Vietnam, Nei til atomvåpen, Veien til frigjøring ligger i ditt indre og Vær realistisk – krev det umulige.

De sekstiåtterkvinnene som fant veien til den radikale den radikale bevegelsen, ble møtt av en kompakt mannlig majoritet. Riktignok deltok omlag like stor andel menn og kvinner i ulike protestaksjoner og liknende, fra demonstrasjonstog til utdeling av løpesedler. Andelen som tok initiativ til eller organiserte slike aktiviteter, var imidlertid klart høyere blant menn enn blant kvinner. I løpet av sekstiåra var det blant de mer enn tre hundre kvinnene i utvalget vårt, ingen som tok initiativ til eller organiserte demonstrasjoner eller sivil ulydighet. Kjønnsforskjellen er like tydelig når vi ser på tillitsverv i radikale organisasjoner. Første gang en kvinne i utvalget hadde tillitsverv i solidaritetsbevegelsen, var i 1969. I fredsbevegelsen brøt ikke kvinnene barrieren før i 1972.

Mennene i den radikale bevegelsen ser ut til å ha vært preget av akkurat de samme kjønnsforestillingene som samfunnet for øvrig. I boka Ekte sekstiåttere har vi i tillegg til spørreundersøkelsen også intervjuet fjorten profilerte sekstiåttere. En av disse, Gerd Brantenberg, forteller at hun som medlem av Sosialistisk Studentlag en dag i 1968 fikk en telefon fra en av lederne som spurte om hun kom på neste møte i Studentersamfundet – fordi «vi trenger stemmekveg». Det ble hennes farvel med Sos.Stud.

I en eneste organisasjonstype ble mannshegemoniet brutt: den radikale kvinnebevegelsen. Så var da også radikale kvinnepolitiske organisasjoner den organisasjonstypen som hadde den raskeste veksten etter1968. Etter den amerikanske feministen Jo Freemans besøk i Oslo i 1970 ble det dannet nyfeministiske grupper med flat og nokså løs struktur. Våren 1972 tok ml-erne initiativ til Kvinnefronten.

Som fremstillingen over viser, var kvinnefrigjøringen ingen del av sekstiåtternes opprør. Kvinnebevegelsen var snarere en reaksjon på mannshegemoniet blant sekstiåtterne. Tron Øgrim, Harald Berntsen, Tore Linné Eriksen og andre radikale sekstiåttere kunne nok være mer antikapitalistiske og tredjeverden-vennlige enn konservative ledere som Halvor Stenstadvold og Gunnar Magnus, men de stod like fullt i spissen for en mannsdominert bevegelse. Kvinnenes frigjøring måtte være deres eget verk.

Selv om sekstiåtterne var dominert av menn, hadde 1968 en avgjørende indirekte funksjon for den nye kvinnebevegelsen og likestillingen – så avgjørende at kvinnefrigjøringen kan sies å være den viktigste følgen av radikaliseringen rundt 1968. Grunnen er at sekstiåtterne bidro til å bryte ned etablerte autoritetsstrukturer. Ett element i denne autoritetsstrukturen var at kvinnen skulle adlyde mannen. Sekstiåtternes underminering av etterkrigstidssamfunnets autoritetsstruktur bidro dermed til å undergrave det kjønnsrollemønsteret som sekstiåtterne selv var en del av.