En mediebragt sykdom

I badekaret kan man jo spekulere på hvilke sykdommer man kan bli rammet av eller ikke bli rammet av.

Jeg holder det for lite sannsynlig at kjønnsorganet mitt vil forsvinne inn i bukhulen. Slike forestillinger passer liksom ikke i min verden. Det kunne de ha gjort om jeg var fra Malaysia. En sykelig kroppsopptatthet er mer sannsynlig i min kulturkrets. Hadde jeg vært svensk, kunne jeg blitt rammet av amalgamsykdom. Som amerikaner kunne det vært den ødeleggende utmattelsen ved kronisk tretthetssyndrom.

NOEN SYKDOMMER ER STANDHAFTIGE og ganske udiskutable. Andre kommer og går og er mer diskutable. Blant det mest diskutable er det som ofte kalles «motelidelser». Motelidelsenes historie er like fascinerende som problematisk. Noen liker ikke at man kaller lidelser for fascinerende. Jeg ber om unnskyldning, men det må være tillatt å bli ivrig når man ser hvor følsom kropp og sjel er for tidsånden, og hvordan sykdommer kommer og går. Det problematiske handler selvfølgelig om at det dreier seg om virkelige mennesker med virkelige plager.

For å forstå et fenomen som motelidelser, er det nyttig å ha en forståelse av at sykdom ikke bare er biologiske prosesser, men også fortellinger. Der ute i livet finnes en uendelighet av symptomer. Det er ille nok. Det blir verre av at mange av dem er vage og utydelige. Den som eier symptomene, lider av dem, men lider også dobbelt fordi de er så diffuse og ikke har navn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JAKTEN PÅ NAVN STARTER. Navn og fortellinger skaper sammenhenger og oversikt. Mange diagnoser er møter mellom plagete mennesker og et villig språk. Noen navn forsvinner, som den tidligere så utbredte nevrastenien - nervetretthet. Hva hadde nevrastenikeren Marcel Proust lidd av i dag? Et av de store amerikanske fenomenene er å ha mange personligheter, multippel personlighetsforstyrrelse. Dette er et sjeldent fenomen utenfor USA.

For at en samling symptomer skal få status som motelidelse, forutsettes gjerne fire fenomener:

For det første: en sårbar sjel og en plaget kropp.

For det andre: Leger som jakter på pasienter. Michel Foucault sa om forrige århundres utbredelse av hysteri hos kvinner at det var et gjensidig forhold mellom legene og kvinnene. Kvinnene var hysteriske, men de ble også hysterisert av legestanden. Hysterikerne var legenes muser. Én mann lager slett ingen epidemi. Men hva hadde hysteriene før århundreskiftet vært uten den store franske legen Jean Martin Charcot? Hver tirsdag innkalte han den parisiske sosieteten til det som var blandinger av medisinske forelesninger og underholdende show. Det var bokstavelig talt dramatisk underholdning, med kramper, besvimelse og opptredener i hypnose.

SVERIGES HELSEVESEN HAR vært verdensledende i å ta på alvor amalgamplager. Huddinge sykehus har en egen avdeling. En svensk forening for amalgamofre har tretten tusen medlemmer. Tallene for Norge ligger betraktelig lavere. Våre leger, særlig allmennpraktikere, har derimot viet stor interesse for fibromyalgi. Diagnosen stilles her seks til ti ganger hyppigere enn i de andre nordiske landene. Dreier svenske plager mot de svenske fortellingene om plomber, mens norske dreier mot fortellingene om muskelsmerter? Slike spørsmål er følsomme, og den som spør får raskt uvenner?

Et tankeeksperiment: Om alle vi som arbeider profesjonelt med spiseforstyrrelser, hadde holdt kjeft og latt som det ikke fantes, hvor mange færre hadde da hatt spiseforstyrrelser? Kanskje en del. Det er selvfølgelig en umulig og urovekkende tanke. Altså: Ubehag søker et symptomatisk språk - og finner det.

For det tredje: Det forutsettes en kulturell nisje. Det må passe. Spiseforstyrrelsene er kanskje det mest nærliggende eksempel på hvordan kulturens fettfobi og overspente forfengelighet går over styr og ender i patologien.

MANGE AV DE SOMATISKE motelidelsene knytter direkte an til frykt for samtidas teknologi. Det oppsto en epidemi av skrivekrampe blant mannlige statstjenestemenn i England på 1830-tallet. Stålpennen ble utpekt som den skyldige. De første lokomotivførerne risikerte skader av motvinden. Togene gikk i 30 km/t. Hvilken elendighet risikerer vi ikke av dataskjermer, og hvor bløte blir ikke hjernene av mobiltelefoner?

DET ER FRISTENDE Å SI at amerikansk kultur er stinn av paranoia. Og dette kommer til uttrykk i den populistiske medisinen. Man har blitt ødelagt av noe fremmed. Men man kan jo undres om ansvarsfraskrivelsen går vel langt når et av symptomene ved Gulf War Syndrome - angivelig grunnet kjemisk påvirkning i Golfkrigen - er at mennenes sæd gir kvinnene uutholdelig svie i skjeden. Hva med å kikke selvransakende på parforholdet?

Og til sist: Det kreves en effektiv informasjonsspredning.

Så til det problematiske: Den lidende blir ofte mistenkeliggjort. Det er ikke troverdig, sies det; det er ikke sant. Hvorvidt det er sant eller ei, er kanskje galt spørsmål. Hva er virkelighet? Vi har få andre sannheter enn de fortellingene vi tror på. I stedet for å betvile at den lidende lider, er det mer nyttig å se kritisk på hvordan fortellingene spres.

Hvordan spres språksmitten? Sykdom er en av de mest populære medievarene. Den patologiske folkloren er en kommersiell suksess.

Og vi kan se opp i lufta: Jeg ser egentlig ikke så mye. Men jeg kan late som om jeg ser. Jeg ser voldsomme mengder sykdom. Internett er at folk møtes på steder som ikke finnes, altså i løse lufta. Sykdom i Internetts tid betyr en ny folkemedisin. Vi har allerede en epidemisk spredning av alternative forklaringer på våre lidelser. Fortellinger om symptomer og kurer blir spredd med elektronisk begeistring, bokstavelig talt over legenes hoder.

MED ALL MEDIEBRAKT SYKDOM I AVISA og lufta vil det bli interessant å følge den populistiske medisinen i tida framover. Jeg skuer inn i nye forhold mellom lege og pasient. Hva skal legen stille opp mot de pasientene som stiller overinformerte om sine sjeldne og diffuse syndromer, og som allerede er deltakere på støttegrupper online? Legens fortellinger handler skuffende ofte om ansvar for egen helse. Populistiske fortellinger er ofte projektive: man er offer, og de andre har skylda. Anes en kamp om hvem som har de beste fortellingene? Hvem tar ansvaret for å forsøke en dialog?

Vannet er blitt kaldt.