En meitemarks viktige historie

Gary Larson med god og grotesk bok om naturens brutalitet

Mannen hvis tegninger er stiftet opp på oppslagstavler verden rundt, har begått en bok om naturens brutalitet. «Et hår i maten - en meitemarks historie» ser ut som en barnebok, men er det ikke. I hvert fall må barnet være stort nok til å fatte både ironi, økologi og naivitet. Gary Larson, som er ekspert på dyr «far out», har denne gangen tatt utgangspunkt i en bortskjemt meitemarkunge. Gjennom herlige tegninger av sikkert Larson-merke følger vi markens opplæring i livets harde realiteter. Meitemarkungen klager på sitt semre liv i matjorda. Og det til tross for at mammaen har anstrengt seg med god matjord og har lagt fram sølvbestikk på bordet til den armløse markfamilien. Pappa må trå til med en historie om organismenes plass i naturen.

Ekorn-torpedoer

Historien handler om en naiv jomfru som vandrer ut i naturen og betrakter den som snill, myk og god. Larson gir oss realiteten om den brutale virkeligheten i underteksten. Der hun ser nusselige ekorn, ser han ekorn-torpedoer som går til angrep på sine svakere artsfrender. De grå ekornene sitter med arr på haka og røyk i munnen for å true de siste matrestene ut av det stakkars røde ekornet.

Der hun ser yndige fugler som kvitrer i vilden sky, er virkeligheten at fuglene synger ut trusler om å knuse skallen på matkonkurrenter. En vakker blomstereng er i realiteten en arena for sex-kåte gærninger av klasse. En grusom skogbrann er en nødvendig opprensing av skogen. Jomfruens enkle entusisasme over naturen varer helt til hun treffer en slange, den er ekkel og fortjener å bli drept. Hennes mangel på forståelse for naturens sammenheng og harde realiteter gir henne en grim skjebne.

Grusomt naturlig

Larsons bok er et ord i rette tid. Hver dag leser vi om varer med bare «naturlige ingredienser», som om det borger for produktets uskyld. Ordet naturlig har fått en helt uberettiget rolle som garantist for det milde, gode og rene. Man synes å ha glemt at naturen er både giftig, farlig og framfor alt grusom i sin utvelgelse. En kattemor bryr seg ikke om sin syke kattunge, den skal jo dø likevel.

Forfatteren avslutter med å innrømme at meitemark ikke pleier å sitte rundt spisebord og fortelle historier. Men på den annen side, de har jo noe å fortelle.

Ja, så absolutt.