En mekanisk appelsin

«Appelsinpiken» er en veldig dyr måte å si «grip dagen» på.

FILM: Jostein Gaarder har aldri vært redd for å stille de store spørsmålene. Så når det nå er laget film av hans ungdomsroman «Appelsinpiken», er det betimelig å stille et stort spørsmål tilbake: Hvorfor er dette en fortelling det er verdt å bruke 28,5 millioner kroner på å filmatisere?

«Appelsinpiken» er ikke direkte dårlig, den er bare en bagatell, og en dyr en sådan, med store scener fra Sevilla og den norske fjellheimen. Filmen bygger på sandgrunn, det vil si på et syltynt manus.

Ung kjærlighet


På sekstenårsdagen får Georg (Mikkel Bratt Silset) frokost på senga av Mamma og en samling brev. De er skrevet av Georgs far, som døde ti år tidligere.

Med brevene på innerlomma drar Georg til fjells for å se en sjelden komet gjennom teleskopet sitt, men det viktigste som skjer er at han støter på en annen stjerne, Stella.

Gjennom farens brev får han fortellingen om den unge mannen som en dag møter ei jente med en pose appelsiner på trikken, og blir grepet av stormende, ung kjærlighet.

Pent og banalt


Pent å se på er det hele veien. Fotograf Harald Paalgaard komponerer utsøkte bilder, deriblant noen vakre portretter gjennom glass. I nesten hvert eneste bilde finner han en oransje eller gyllen detalj og gir filmen en distinkt visuell karakter.

Men historien er så banal at sjelen slår knuter på seg. Den mystiske Appelsinpiken har fått den oransje anorakken fra romanen skiftet ut med en chic rød kåpe, som gir henne en instant feminin mystikk.

Vage og konturløse


Hun er glad i Goya, ellers er det fint lite personlighet å spore i henne. Mikkel Bratt Silset gjør heldigvis Georg overbevisende gretten i begynnelsen, men ellers er de unge hovedpersonene vage og konturløse. De mangler ideer, særegenheter og skarpe kanter. Det er umulig å få tak på hvem de er og hvorfor de faller for hverandre.

Det er ikke skuespillernes feil, de spiller åpent og inntagende. Men de har minimalt å jobbe med. Etter en time og et kvarter har Georg lært leksa si, og kommet fram til den blendende innsikten: «Vi lever bare en gang, og det er nå». Det er fint for ham, men selv sitter jeg igjen med samme spørsmål som før: Hvorfor?